For å få en ide om hvor dyp eurokrisen er, skal man kaste et blikk bakover. Tony Blair mente euroen tilhørte fremtiden, og at Storbritannia ikke hadde råd til å miste toget. Man var overbevist om at euroen kunne bli en global valuta som kunne utkonkurrere eller bli jevnbyrdig med dollar.

Nå står det om eurosonens fundament.

Matthew d’Ancona gjør seg noen tanker om euroens historie i Daily Telegraph. På vegne av Storbritannia, men opplysende for alle.

Da euroen ble introdusert kunne man snakke om en euro-eufori. Ordet EU og progress-fremskritt var ensbetydende, og ga inntrykk av noe utstoppelig.

How far Europe has travelled since Tony Blair unveiled his National Changeover Plan in February 1999, the preparatory campaign to make Britain’s businesses, banks, retailers, public authorities, and media ready for the referendum that he assumed would take place in his second term – and if not then, eventually. In his 2002 party conference speech, Blair referred to the euro as “not just about our economy, but our destiny”.

Den som ikke har lagt merke til det: Cannes-møtet signaliserte at EUs krise er en global krise, ikke bare i sine ringvirkninger. EU greier heller ikke løse problemen ved egen hjelp. Det er et svakhetstegn.

If the Cannes G20 summit established anything beyond doubt, it is that the European Union unaided cannot resolve this crisis. That much is clear from the International Monetary Fund’s new role as Silvio Berlusconi’s fiscal supervisor (or, to use the local idiom, his bunga bunga minda). No 10 despairs at the intransigence of Germany. Nicolas Sarkozy growls at Cameron that eurozone leaders are “sick of you criticising us and telling what to do”. Sans doute, M Le President: but what exactly are you doing? How confident are you that Greece will avoid disaster – or Italy, for that matter? How sure are you that Mario Draghi, the new president of the European Central Bank, is capable of overhauling the ECB and its functions?

Norge under sosialdemokratiet ville egentlig vært med, det var Gro Harlem Brundtlands store prosjekt, men man måtte avfinne seg med at velgerne sa nei, to ganger. Det er lett å glemme. Regjeringenes politikk har vært innstilt som om vi var medlemmer.

At politikere og kommentatorer kan finne på å gjenta at Norge burde vært medlem, i dagens situasjon, viser at de ikke forstår hva som skjer. Hvordan vil eurokrisen påvirke Norges politikk og syn på EU? Det er ikke lenger den store skinnende drømmen. Tør man begynne å se malingen som flasser og sprekkene?

Though its internal contradictions may yet have appalling economic consequences, the euro was always a political project, and one based on a quasi-religious, providential view of history and Europe’s destiny. After 1989, the EU and the idea of the euro filled the Marx-shaped hole in the world-view of the Left, and presented a new teleology in which a whole continent was going to be bound together, inexorably, by a single currency.
It is astonishing to hear the very same people who said Britain would be consigned to irrelevance outside the euro now insisting that we have a neighbourly duty to prevent its implosion: we do have such a duty, but it is based on hard-nosed self-interest, not obligation to the continental sages who – betraying their ignorance of history and its magnificent unpredictability – once insisted that their grand projet would inevitably succeed.

EUs grunnleggere gjorde en kardinalfeil: de overså nasjonalstatens betydning. Hvordan det er mulig på et kontinent hvor nasjonalstatene har sin fødsel er vanskelig å begripe, men trolig var det preget av en progressiv opplysningstanke, også influert av marxisme, om historisk fremskritt og inntrykket av annen verdenskrig: man skulle legge nasjonalstaten bak seg. Den var passé.

At slike tanker kunne dukke opp i et sønderrevet Europa er kanskje ikke så rart. Men at prosjektet ble mer og mer ambisiøst med årene, sier noe om at det ble eliten som realiserte sine drømmer, ikke folkenes.

One of the many errors the Founding Fathers of the euro made was to underestimate the resilience of the nation state. Yes, we live in a world in which technology, money and people flow across borders with greater ease than ever before. Globalisation makes the planet dramatically interdependent: Philip Bobbitt, the constitutional historian, has written brilliantly of the emergence of what he calls the “market state”. Even so, the nation has retained much of its cohesion, its significance and its grip on popular loyalty. One of the reasons that international elites hate Israel so much is that it is the clearest and most passionate example of this durability.

Her kommer d’Ancona inn på noe virkelig interessant: At EU virker helt cut-off fra de store horisontale bevegelsene i vår tid: man har bygget en konstruksjon, som er pyramidal, der velgerne er redusert til umælende bakkemannskap, uten å merke at internett åpner for fri fly av informasjon, meninger og stimulerer til dannelse av protestbevegelser. Det er ikke noe EU frykter mer enn ordet «folkeavstemning».

As nation states have survived more than five decades of euro-bombast, so supra-national politicians are finding themselves increasingly at odds with what might be called “referendal” politics. Direct democracy, plebiscites, e-petitions, the “Occupy” protests around the world, even the culture of phone voting in television shows: it is here that the impetus and the energy lie, uncoordinated and multidirectional though the phenomenon may be. The entire Cannes summit was nearly thrown off course by the wild-card threat of a referendum in Greece on the latest rescue plan. The psychology of the EU – a postwar elite bureaucracy – is entirely out of kilter with this very modern surge of popular protest: technology-driven, non-hierarchical, anti-elitist. It is like trying to connect an old ribbon typewriter to an iPad.

Toppmøtene, pressekonferansene med Barroso, minner om teater, om gamle menn i dress som prater og prater, og virker hjelpeløse. – Dette er Europas time, sa Luxembourgs Jacques Poos da krigen i Bosnia brøt ut.

Tiden har ikke fart pent med EU. Det som utspiller seg er noe langt mer enn Hellas’ og Italias gjeldskrise.

Å tro at de ulike nasjonene skal stille opp og redde prosjektet er naivt. Det handler om tillit. Den som aldri er vist tillit, blir plutselig bedt om å stille opp. Barroso & EU må snakke til folkene, og ikke ta dem for gitt.

Det er denne medvirkende demokratiske tendens i internettalderen som Brussel totalt har oversett.

The Euro elite are totally out of touch with the modern world
The realities of 21st-century politics are finally catching up with the guardians of the single currency.