Påskemorgenens triumf er livets triumf. Dødens makt brytes, mørkets lenker sprenges. I guddom­melig maktutfoldelse leg­ger Kristus sine dødsklær av.

Han bryr seg ikke om pirkete snusfornuft og småborgerlig in­tellektualisme. Han vet at døde vanligvis blir liggende i gravene. Er det noen som vet det, så er det Han. Han vet om de lammende dødskreftene som bokstavelig talt plager livet av men­neskeheten.

Men: «Slik skulle Han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv» (Hebreerbrevet 2,14‑15).

Den ondes jerngrep om men­nesket er håndfast, men i Kristus er det brutt. Menneske­heten velter seg fram med dødsskrik, i redsel, men i Kristus stråler påskegleden fram.

Fortsatt har begravelses­byråene, ambulansesjåførene og sykehusene mer enn nok å gjøre, men i Kristus lyser påskemorgenens sol med en styrke som selv ikke dødsulykker og den biologiske død kan slokke.

Det buldrer og bra­ker i en gammel dødsstemplet menneskehet, livet brytes ned, mennesker går til grunne, det drepes og kriges, det slås og sparkes, men i Kristus blir livet liv igjen, en ny verden, en ny tid stråler fram i påskesolens glød.

Maria, hun som er Guds mor og alltid jomfru, priser sin Gud og Frel­ser. Påskemorgenens folk tar de store ord i sin munn. Påskefol­ket gjør seg klar til oppbrudd. Pilgrimstoget er i gang.

Hel­genkoret synger de him­melske lovsanger. Martyrene priser sin Frelser. Bis­kopene, prestene og diakonene tar på seg sitt flotteste skrud og går ut og priser Herren. Ingen­ting er som før. Alt er blitt nytt.

Med påskegleden i våre ansikter og i våre øyne løfter vi hendene til lovsang og jubel, og vi gir oss i vei mot det lovede land. Mot påskelandet. Som ligger og stråler og venter der ute i horisonten, i påskesolens glød.