Kommentar

Jeg har ikke lyst til å legge fra meg Gengangere sånn helt med en gang, for det er flere enn pastor Manders som ser ut til å være hentet rett ut av samtiden — mutatis mutandis. Fra sitt hvilested på æreslunden noen steinkast fra hovedstadens katedralskole, og hvor han nå ellers måtte befinne seg, er det stadig Henrik som er den ubestridt skarpeste fortolkeren av nordmannens skavanker.

Men la oss et øyeblikk rekapitulere. Den velbeslåtte kaptein og kammerherre Alving gjorde altså ikke mange investeringer i evighetens valuta, og med sitt alkoholiserte skjørlevnet gav han sønnen Osvald syfilis i fødselsgave, en sykdom man på Ibsens tid ikke enkelt kunne behandle med antibiotika som i dag — den kunne smitte via svangerskap, og ubehandlet kunne den i tredje og siste stadium inntil tredve år etter smittetidspunktet gjøre pasienten sinnssyk.

Under pastorens innflytelse holdt ekteparet Alving fasaden, og etter den skjørtejagende kapteinens død skulle glorien sikres ved å sette av formuen hans til et barnehjem, eller asyl som man kalte det på den tiden. For pastor Manders hadde dette prosjektet slikt et skinn av guddommelig natur at han overtalte enkefru Alving til ikke å brannforsikre barnehjemsbygningen. For han fryktet «de angrep der utvilsomt ville bli rettet imot meg i visse blade og tidsskrifter» dersom man gav inntrykk av at det hele ikke stod under en «høyere styrelse».

Osvald ble av sin mor tidlig sendt ut i verden for ikke å absorbere mer av faren enn høyst nødvendig, men er i begynnelsen av det retrospektive dramaet kommet hjem til sin mor fra Paris, vel vitende om at han er ødelagt i hodet og om årsaken, ute av stand til å gjøre sitt arbeid som kunstmaler som han er. Angivelig er sønnen kommet hjem i den hensikt å kaste glans over den høytidelige åpningen av asylet. Men dagen før seremonien er pastoren uforsiktig med noen lys han har brukt under en andakt i bygningen. Noen trefliser tar fyr, og etter kort tid står den uforsikrede bygningen overtent.

Osvalds tilstand forverres som følge av brannen, og ikke lenge etter ber den ødelagte sønnen sin mor om assistense til å begå selvmord. Dramaet slutter mens den fortvilte fru Alving ikke vet om hun skal etterkomme ønsket.

Alving var ikke mye til far, og prisen for ikke å ha elsket hverken kone eller barn, var det disse sistnevnte som i størst grad betalte. Manders var heller ikke mye til åndelig autoritet, sannhetsfornektende og hyklersk som han var. At spøkelset etter pastoren går igjen i våre dager er ikke vanskelig å se. Mer smertefullt er det kanskje å ta innover seg at Alving heller ikke er borte.

Farsrollen har riktignok endret seg noe siden kammerherrens dager, gitt at den i våre dager er institusjonalisert i større grad enn på 1800-tallet. Men beskaffenheten til Alvings defekter er i urovekkende grad gått i arv såvel til fedrene av kjøtt og blod som til pappa stat, selv om de ikke trenger å være eksakt de samme. Og velstanden som tillot Alving å dyrke sine nedbrytende laster i slik en skjebnesvanger grad, er i dag allestedsnærværende. De er kammerherrer blitt både staten og mange av fedrene.

Sammen er de blitt til en ledende politisk kraft som ikke bare i likhet med dramaets kammerherre er skyldig i ikke å ha elsket sine egne barn særlig høyt. De har ikke bare prioritert å dyrke sine mer flyktige lidenskaper, de har også satt av formuen til å bygge et asyl for hele verden i den hensikt å stille ut sin egen prektighet: også denne gang uten assuranse, også denne gang med andaktslys hvis skinn er så sterkt at man ikke ser de antennbare treflisene. Igjen står vanlige mennesker som hundretusener av inkarnasjoner av fru Alving, like hjelpeløse som enkefruen idet de bivåner sine barns behov for psykiatrisk oppfølging.

Til forskjell fra Osvald ville han som sitter i en strengt bevoktet fengselscelle på Ila, iverksette et grundig forberedt ragnarok innen han forsvant i det han i sitt vrangforestillingsunivers kaller et martyrium. Da spesialstyrkene innhentet den hjemkomne sønn på øya, spurte han om de skulle henrette ham, men Delta hadde intet mandat til å gi ham den solen.