Tyskland, Nederland og Finlands ydmykelse av Hellas vekker gamle historiske skillelinjer og motsetninger til live. Det handler ikke bare om renasjonalisering, men om motsetningen mellom Nord-Europa og Sør-Europa.

Renessansen oppsto i de norditalienske byer. Her oppsto universitetene i senmiddelalderen (Bologna) og i byer som Firenze utviklet borgerånden seg, og ikke å forglemme kunsten, avløst av Genova og Venezia.

Renessanse betyr gjenfødelse og det var den antikke kulturen man gjenoppdaget. Intellektuelle flyktet fra Konstatinopel, etter at byen ble erobret av ottomannerne i 1453. De brakte med seg manuskript fra antikken som hadde gått i glemmeboken i Vest-Europa.

Men reformasjonen er noe som skjer i Nord-Europa og etterhvert er det i nord at velstanden og fremskrittet er sterkest. Man mener at dette har noe med protestantisk arbeidsmoral å gjøre.

Den gamle adskillelsen som Julius Caesar opererte med i Gallerkrigen – cisalpina og transalpina – på denne siden av Alpene og på den andre siden – får nå en kulturell betydning.

Det er et skille som går dypt. Sør-Europa representerer kulturene med lang historie, en historisk bevissthet og et perspektiv som germanerne ikke har. Eller: søreuropeerne føler i det minste at de ikke har det. Det er de som representerer sivilisasjonen. Germanerne er fortsatt barbarer under overflaten. (Teutonere på Caesars tid og nazister 2000 år senere) Noe er det i dette. Hvem bygget Europa? Hvem ga det dets ideer og politiske systemer: Grekerne med deres tanker og kunst, romerne med lover, infrastruktur og organisasjonsevne.

Slike forskjeller dør ikke. De gir identitet, og markerer grenser. Romerne var gode på grenser, fysiske og militære. Grekerne oppfant ordet barbar – om de som ikke snakket gresk.

Det er noe av denne identiteten som Angela Merkel og Brussel tråkker på og provoserer med sin behandling av Hellas.

Det sier noe om at Merkel og Brussel mangler europeisk bevissthet. Å være europeer vil si å kjenne denne delen av det søreuropeiske inne i seg, å vite at vi har del i det, og at vi er dem stor takk skyldig. The greatness of Greece, the glory of Rome. De dør ikke så lett.

At Brussel og Merkel kan tråkke på Sør-Europa på denne måten sier noe om at de mangler denne europeiske bevisstheten. Europa handler ikke om penger. Det handler om kultur.

Behandlingen som grekerne utsettes for vekker derfor ikke bare hatet mot Tyskland og minnene fra annen verdenskrig. Det stikker mye dypere, og det er følelser som deles av italienerne. Trolig også spaniere og portugisere.

De siste ukene har hardkjøret mot Hellas satt inn, og målet synes å være å ydmyke grekerne, og få dem til å kapitulere. Man tvang nasjonalforsamlingen til å vedta en spareplan som er helt urealistisk. Hvis den iverksettes vil økonomien ta et byks nedover, ned på et nivå hvor det vil ta enda lenger tid før den kan hente seg inn. Kuttene som nå påtvinges gir rett og slett ikke mening, hvis ikke målet er å tvinge grekerne til konkurs.

Typisk nok er det britene som uttrykker sterkest sympati for grekerne. Britene har denne sansen for historien, for Europas storhet og tragedie. De greier ikke være like kjedelige og disiplinerte som tyskerne. Det er Chaucer, Shakespeare, Churchill, mad dogs and Englishmen.

Britiske kommentatorer setter den greske tragedien i perspektiv. Den er dypere og større enn norske medier gir inntrykk av. De lider av velstands-dorskhet.

Peter Oborne: The callous cruelty of the EU is destroying Greece, a once-proud country
Britain should play its part to end this Greek tragedy by standing up for the underdog.

For all of my adult life, support for the European Union has been seen as the mark of a civilised, reasonable and above all compassionate politician. It has guaranteed him or her access to leader columns, TV studios, lavish expense accounts and overseas trips.
The reason for this special treatment is that the British establishment has tended to view the EU as perhaps a little incompetent and corrupt, but certainly benign and generally a force for good in a troubled world. This attitude is becoming harder and harder to sustain, as this partnership of nations is suddenly starting to look very nasty indeed: a brutal oppressor that is scornful of democracy, national identity and the livelihoods of ordinary people.

The turning point may have come this week with the latest intervention by Brussels: bureaucrats are threatening to bankrupt an entire country unless opposition parties promise to support the EU-backed austerity plan.

Let’s put the Greek problem in its proper perspective. Britain’s Great Depression in the Thirties has become part of our national myth. It was the era of soup kitchens, mass unemployment and the Jarrow March, immortalised in George Orwell’s wonderful novels and still remembered in Labour Party rhetoric.

Yet the fall in national output during the Depression – from peak to trough – was never more than 10 per cent. In Greece, gross domestic product is already down about 13 per cent since 2008, and according to experts is likely to fall a further 7 per cent by the end of this year. In other words, by this Christmas, Greece’s depression will have been twice as deep as the infamous economic catastrophe that struck Britain 80 years ago.

Likevel sier Brussel, Merkel, Nederland og Finland at de holder på å miste tålmodigheten med grekerne. Det er en ufølsomhet som ikke er til å tro.

Another official was quoted in the Financial Times as saying that Germany, Finland and the Netherlands are “losing patience” with Greece, with apparently not even a passing thought for the real victims of this increasingly horrific saga. Though the euro-elite seems not to care, life in Greece, the home of European civilisation, has become unbearable.

Sannheten bak «nedskjæringene» er en ny type sosial krise, og den finner man tendenser til i flere land. Hvis den får spre seg vil de ha alvorlige følger, også for det politiske systemet.

Perhaps 100,000 businesses have folded, and many more are collapsing. Suicides are sharply up, homicides have reportedly doubled, with tens of thousands being made homeless. Life in the rural areas, which are returning to barter, is bearable. In the towns it is harsh and for minorities – above all the Albanians, who have no rights and have long taken the jobs Greeks did not want – it is terrifying.

This is only the start, however. Matters will get much worse over the coming months, and this social and moral disaster has already started to spread to other southern European countries such as Italy, Portugal and Spain. It is not just families that are suffering – Greek institutions are being torn to shreds.

Hvilke følger vil dette få? Norske kommentatorer har forelsket seg i fascismen. Man vifter med spøkelser. For å skremme, også sin egen befolkning.

Men spøkelser vil ikke virke på den krisen grekerne gjennomlever.

Man må gjerne moralisere feks. over ungarerne. Men vil folk i krise virkelig lytte til moralisering?

Unlike Britain amid the economic devastation of the Thirties, Greece cannot look back towards centuries of more or less stable parliamentary democracy. It is scarcely a generation since the country emerged from a military dictatorship and, with parts of the country now lawless, sinister forces are once again on the rise. Only last autumn, extremist parties accounted for about 30 per cent of the popular vote. Now the hard Left and hard Right stand at about 50 per cent and surging. It must be said that this disenchantment with democracy has been fanned by the EU’s own meddling, and in particular its imposition of Lucas Papademos as a puppet prime minister.

EUs svar har vært improvisering. Fordi man nekter å forholde seg til de grunnleggende problemene som ligger under krisen. Grunn? Fordi disse problemene ligger innebygd i selve fundamentet for dagens EU og de kan man ikke røre ved. Tvertimot, EU skal igjen løse krisen ved å avansere fremover, mot større fordyping. Sykkelen skal holdes i bevegelse for ikke å velte.

Men denne gang vil Brussel ikke greie å hoppe over hinderet. Det er for høyt. Finanspakten som man vedtok i slutten av januar, har allerede bleknet.

At Hellas behandles så hjerteløst forklares med at Brussel og Merkel har gjenvunnet troen på at de er ved å ri krisen i eurosonen av.

Men spørsmålet er om ikke grekernes skjebne vil bli en møllesten rundt EU-systemets hals. Hvordan kan det bli en politisk union av noe som velger å ofre en nasjon og la den gå i hundene?

Krisen i Hellas vil reise spørsmålet om medmenneskelighet og rettferdighet og det vil ha dyp resonans i Europa fordi mange europeiske land er rammet av samme krise som Hellas. Folk vil se sammenhengen.

In these terrible circumstances, how can the British liberal Left, which claims to place such value on compassion and decency, continue to support the EU? I am old enough to recall their rhetoric when Margaret Thatcher was driving through her monetarist policies as a response to the recession of the early Eighties. Many of the attacks were incredibly personal and vicious. The British prime minister (who, of course, was later to warn so presciently against monetary union) was accused of lacking any kind of compassion or humanity. Yet the loss of economic output during the 1979-82 recession was scarcely 6 per cent, less than a third of the scale of the depression now being suffered by the unfortunate Greeks. Unemployment peaked at 10.8 per cent, just over half of where Greece is now.

Også i Norge er Margaret Thatcher latterliggjort og karikert. Hun ble symbol på en hjerteløs liberalisering, og et bevis på at høyresiden mangler hjerte.

Men nå kan krisen bli et bevis på at det er venstresiden som mangler hjerte. EU er deres byggverk.

The Left always speaks the language of compassion, but rarely means it. It favours ends over means. The crushing of Greece, and the bankruptcy of her citizens, is of little consequence if it serves the greater good of monetary union.

Nevertheless, for more than a generation, politicians such as Tony Blair, Peter Mandelson, Nick Clegg and David Miliband have used their sympathy for the aims and aspirations of the European Union as a badge of decency. Now it ties them to a bankruptcy machine that is wiping out jobs, wealth and – potentially – democracy itself.

Krisen vil endre folks oppfatning av «godhet» og hvem som er de gode. Stort dypere kan ikke politikk gå.

Norsk debatt er ikke i nærheten av å røre ved disse problemene. Men ute blant folk murrer det. Der kjenner man at det er store ting på gang, men man mangler journalister og politikere som kan artikulere deres følelser og vise parallellen til krisen i Europa.

Også vi er europeere.