Hva slags konsekvenser vil de voldsomme politiske omveltningene i de arabiske landene få for det demografiske trykket mot Europa?

Når man følger med på nyhetene og den statistikken som tilflyter en, kan det virke som om strømmen av mennesker fra sør og øst for Middelhavet ikke har økt vesentlig etter revolusjonene. Det er en jevn pågang, og fra tid til annen skyller det stadig farkoster i land langs kysten av Italia og andre sydeuropeiske stater. Men den helt store exodus er heldigvis uteblitt.

Uansett er det blitt ropt en rekke advarsler om hva som kan komme. Den økonomiske fremtiden for et land som Egypt er svært uviss. Turismen har implodert og utlendinger nøler med å investere. Bekymringen består i at en sterk økonomisk tilbakegang rett og slett kan etterlate betydelige deler av befolkningen sulten, og at store masser av desperate personer vil kunne ta enda større risiko for å nå frem til Europa. Det ville i så fall bli meget ubehagelig.

Slike scenarier, som ofte presenteres på skremmende troverdig vis av personer som backer det hele med statistikk, unnlater som oftest å ta hensyn til at regjeringer og internasjonale institusjoner er oppmerksomme på faren, og at de vil gjøre store anstrengelser for å unngå den. Noen snarlig kollaps blir det derfor neppe tale om, for land som Egypt vil få ymse former for hjelp av såvel pengefondet som amerikanerne og europeerne.

Dette peker i retning av at den demografiske dynamikken på kort sikt vil forbli omtrent som nå. Men den rikere delen av verden kan ikke yte kunstig åndedrett i all evighet, også tatt i betraktning at den sliter med sine egne finanser. Før eller senere må det altså komme på plass en noenlunde fungerende lokal økonomi. Det store spørsmålet er hva slags økonomi som vil manifestere seg i overgangen fra et autoritært og forholdsvis sekulært styresett til et mer islamskpreget sådant.

Dette er i grunnen ukjent terreng. Araberstatene har hatt en sterk konsentrasjon av makt hos et styre som har omgitt seg med en korrupt elite og en befolkning som har fått akkurat mange nok smuler til ikke å protestere for mye. Eliten har på sovjetlignende vis administrert en nokså akterutseilt industri med umoderne maskiner samt digre statsapparater hvor nepotismen råder og mange er ansatt for ikke å gjøre noenting takket være mektige forbindelser. En stor underklasse driver fortsatt jordbruk.

Hvor mye av denne strukturen vil forbli intakt med et mer eller mindre islamistisk styre? Og hvor mye vil det påvirke dens modus operandi?

Mye tyder på at den fremvoksende generasjonen av islamister er nokså pragmatisk. De ønsker ikke å ende opp som Iran. Og så mange defekter som det gamle systemet har, skulle man tro at de nesten måtte anstrenge seg for å gjøre det dårligere. En slik anstrengelse er forsåvidt allerede gjort: Salafistenes utspill om halal-turisme. Men med tanke på alle annonsene avisene ved Middelhavet nå har med halvnakne jenter på nordafrikanske badestrender, kan det virke som om det også gjøres anstrengelser for å begrense skaden.

Et par lakmustester kan vise seg avgjørende, nemlig forholdet til Israel og egne religiøse minoriteter. Det er et dårlig tegn dersom man heller enn å rydde opp i eget hus forsøker å rette oppmerksomheten mot en ytre fiende. Likeledes dersom man gjør livet surt for produktive kristne i egne land.

Det sistnevnte kan lett gjøre en motløs. Det tikker stadig inn meldinger om kristenforfølgelser. Men litt brutalt sagt er ikke det avgjørende hvorvidt slike forfølgelser finner sted. Det vil alltid forekomme fra tid til annen så lenge det finnes fundamentalister. Det viktigste er hvordan fredelige islamister forholder seg til voldelige sådanne, og hvilke anstrengelser de førstnevnte gjør seg for å beskytte de kristne.

Hvordan det går med Europa avhenger av hvordan det går med araberverdenen. Hvordan det går med araberverdenen avhenger mye av det som skjer i Egypt. Og det som skjer i Egypt avhenger i stor grad av hvordan det går med kopterne. Det burde derfor rettes mye større oppmerksomhet omkring deres skjebne. Ved å observere kopterne observerer vi dypest sett oss selv.