Kommentar

Den som for tiden måtte tråle seg igjennom europeiske medier for å orientere seg om hva som foregår i Ungarn, kan med letthet finne bakgrunn for nesten enhver mening om de nye lovene i landet, så bredt er spekteret av reaksjoner på disse — det samme er reaksjonene på reaksjonene.

Den ene ytterligheten er at demokratiet i Ungarn er truet, nei at det allerede er undergravet, og at landet er i ferd med å bli en slags fascistisk politistat; den andre at regjeringen har gjennomført noen fullstendig legitime reformer, og at de sosialistiske EU-myndighetenes reaksjoner, herunder trusler om tilbakeholdt kreditt, er motivert av et ønske om å kue Ungarn fordi den nye grunnloven henviser til tradisjonelle familieverdier og landets kristne røtter.

Det hender naturligvis at sannheten ikke befinner seg i midten, men i dette tilfellet ser den ut til å gjøre det. Eller kanskje det er rettere å si at den befinner seg utenfor aksen mellom de to ytterpunktene: Hvordan det går med Ungarn har trolig ikke så altfor mye med politikken å gjøre.

Det historiske bakteppet for dagens situasjon skiller seg endel fra de fleste andre av Sovjetunionens satellittstater. János Kádárs «gulasj-kommunisme» hadde enkelte elementer av markedsøkonomi i seg som bidro til at ungarske borgere hadde bedre levestandard enn man hadde i Romania eller Øst-Tyskland. Som purung interrailer på besøk i landet noen år før jernteppets fall oppdaget jeg et godt utvalg i butikkene, folk gikk ganske bra kledd, og de så i alle fall på overflaten ut til å ha større livsglede enn mange av sine naboer. Under et to måneder langt arbeidsopphold i Budapest i 1993, knapt fire år etter murens fall, var det nesten ingenting i luften man pustet som fortalte meg at jeg ikke befant meg i en vesteuropeisk storby.

Ungarn hadde — og har fortsatt — en enorm svart økonomi, relativt sett blant de aller største i Europa, som langt på vei stod for den virkelige verdiskapningen. «Alle» hadde en svart ekstrajobb eller to, og i den offisielle jobben gjorde man kun det aller nødvendigste — og knapt nok det. Det reelle sivilsamfunnet var altså en struktur som eksisterte parallelt med de offisielle institusjonene. Man kunne ikke gjøre stort med regimet, og regimet var ikke en pest og en plage i samme grad som andre steder, så man tok det nærmest som en gitt naturtilstand, omtrent som regnvær, og resultatet var en større politisk likegyldighet enn f.eks. i Tsjekkoslovakia.

Disse sporene lar seg ikke viske ut over natten: En mannsalder etterpå sitter historien fortsatt i. Bekjente som nylig har tatt opp den politiske situasjonen med folk over en øl i Budapest, har da også blitt møtt med skuldertrekk. Økonomien var en langt større bekymring.

Dette betyr ikke nødvendigvis at lovene regjeringen har banket igjennom ikke er til skade for landet. Men det er ikke alt på kritikernes smørbrødliste som er like skandaløst. At regjeringen utpeker dommere og embedsmenn er man kjent med fra Norge uten at det er blitt tatt som noe tegn på fascisme. Også vår egen valglov gir ekstra mandater til den som får størst oppslutning. Og at den nye religionsloven diskriminerer med hensyn til offisiell anerkjennelse av bestemte trossamfunn, betyr ikke at deres medlemmer er fritt vilt. Flat skatt er vel heller ikke normalt blitt ansett som noe grovt menneskerettighetsbrudd. Endelig er det vel og bra med en uavhengig sentralbank, men heller ikke vår egen sådanne er helt uavhengig, gitt at også dens ledelse utpekes av regjeringen.

De mest betenkelige bestemmelsene ser ut til å være å finne i en viss vingeklipping av domstolene og i den nye medielovgivningen: Her øyner man autoritære trekk som slett ikke er bra. Hvor illevarslende det siste er i den nye medievirkeligheten, er ikke godt å si.

Uansett får ikke noe av dette en reise til Ungarn til å fortone seg som møtet med en politistat eller et samfunn som vakler under opptøyer og brennende byer. Under forrige besøk i Budapest for noe over et år siden, ble jeg mest av alt slått over at jeg kunne gå en halv dag gjennom en europeisk millionby uten å se en eneste hijab. Ikke så jeg mange politimenn heller, forresten. Likevel hersket det en orden som mange vesteuropeiske byer ville ha misunt den ungarske hovedstaden.

Dette betyr selvsagt ikke at alt bare er idyll. Statsfinansene, korrupsjonen og arbeidsmarkedssituasjonen kaster skygger over samfunnet. Men det var ikke mange forfallstegn å se. Siden besøket omfattet en lengre avstikker til landsbygden vest for Budapest, fikk jeg også anledning til å beskue brukbare veier, jernbaner med godt vedlikeholdte banelegemer, velpleide jorder og kirkebygg i god stand. Det mest slående var hvordan åtte-ti år gamle barn gikk eller syklet uten voksenfølge gatelangs i og utenfor byer og tettsteder, samt det ikke ubetydelige antallet mer eller mindre monumentale krusifikser som fantes ved veikryss og på andre strategiske punkter, ofte med flere friske blomster ved foten. Det skal her legges til at jeg ikke besøkte den minst privilegerte delen av landet, men likevel.

Det sies gjerne om Italia at folk etter beste evne lever sine liv mest mulig uavhengig av hva politiske myndigheter foretar seg. Å dømme etter egne og andres observasjoner av Ungarn, kan det virke som om beskrivelsen passer brukbart også der i landet — til tross for at mandagens demonstrasjon i Budapest samlet tusenvis av mennesker, hvilket er sjelden kost.

På den ene siden er dette relative fraværet av sivil offentlighet et handicap. En politisk klasse som regjerer over en befolkning som langt på vei er politisk ignorant, kan anrette stor skade — og gjør det kanskje også. På den annen side er det både noe robust og befriende med et folk som ikke lar seg affisere all verden av hva regjeringen foretar seg. Ungarn er muligens i hardt vær, men landet er ikke bygget på sandgrunn.

Den viktigste infrastrukturen i et land sitter jo oppe i hodene på dets innbyggere. Og den mentale teksturen i Ungarn kjennetegnes litt ved den samme dobbeltheten som fantes under kommunismen: den stivbente og byråkratiske mentaliteten hos regimets institusjoner, samt den fleksible intelligensen og høye kulturen blant de produktive.

Da jeg sist landet i Budapest unnlot jeg å sette meg rett i drosjen som til den beskjedne sum av 110 kroner ville ha tatt meg til sentrum av byen, da det er noe eget ved å reise kollektivt for å suge inn litt av stemningen. Fra ankomsthallen på Ferihegy går det en buss til metroens endestasjon, som ligger omtrent et kvarter fra sentrum. Idet jeg ankom metroen, som fra endestasjonen og et stykke innover befinner seg over landjorden, så jeg at toget gikk i samme øyeblikk.

Jeg måtte altså vente i ti minutter, og temperaturen var allerede klokken 11.30 en sommerdag godt over tjue grader, så en iskald boks øl fra en kiosk virket som en god idé. Det syntes imidlertid ikke to ca. seksti år gamle vakter ved stasjonen, som ikke ville la meg gå trappen ned til sporet med det som da var blitt en halvtom boks i hånden, hvilket umiddelbart virket litt rart, for selv om det er forbudt å ta med drikke inn på togene, er det jo søppelstativer ved sporet, og de trodde neppe at jeg hadde til hensikt å lage rabalder eller svine til omgivelsene, høflig og ulastelig antrukket som jeg var. Men så fikk jeg litt flashback til noe jeg husket fra de forrige oppholdene, også etter kommunismens fall: Ansatte i servicesektoren er overveiende ineffektive og ofte uvennlige, noe de ganske sikkert kunne tillate seg under kommunismen, og de to vaktene hadde jo hatt sine mest formative år på den tiden.

Vel inne på toget merket jeg det andre nevnte aspektet ved Ungarn: høy allmennkultur. Mange av de reisende satt oppslukt av sine medbrakte bøker, og ikke hvilke som helst: I min vogn ble det lest både Kant og William James. Ved en stasjon kom det inn et par i tjueårene hvor begge var døve. De satte seg ned på den langsgående benken, rett ved siden av meg. På den motstående benken satt en for dem jevnaldrende jente for seg selv, som tilsynelatende ikke kjente de to. Hun var svært søt og ganske vampete kledd i kort skjørt og det jeg vil kalle en minimal, ettersittende svart topp. Plutselig henvender den ene av de to døve seg til henne på døvespråk, og til min overraskelse svarer hun på samme måte helt uten problemer, kanskje på et spørsmål om hvilken stasjon det lønner seg å gå av på, hva vet jeg. Hun merket nok min forbløffelse, enda jeg forsøkte å skjule den, og siden en avis avslørte at jeg var utlending, henvendte hun seg til meg på perfekt engelsk da de to døve var gått av, og hun fortalte meg at det ikke er så uvanlig blant høyt utdannede ungarere å kunne litt døvespråk. Jeg følte meg som en slags fordomsfull huleboer, påminnet om at man ikke skal skue hunden på hårene som jeg ble, og uten kunnskaper i tegnspråk som jeg er.

At landet jeg befant meg i skulle stå på avgrunnens terskel, var ikke den første tanken som slo meg.