Hans Rustad Fredrik Stjernfelt setter brannattentat på Charlie Hebdo inn i en historisk sammenheng: satire var en viktig del av oppgjøret med eneveldet og kirkens makt. Nå skrus klokken tilbake og ingen bør han noen illusjoner om hva attentatmennene ønsker: frykt og sensur.
Stjernfelt skriver i signandsight.com:
The incident therefore constitutes aradical resurgence of the religious curtailment of free speech – in the midst of one of the very cradles of freedom of expression. It was in Paris that free speech was first established as a fundamental legal fact in the 1789 Declaration of the Rights of Man – after a protracted and bitter decade-long struggle between the radical Enlightenment on the one hand and the Catholic Church and French Absolutism on the other – a history rife with burning books, which prefigured the burning piles of Charlie Hebdo copies on Tuesday night.
Men derimot tar Stjernfelt feil når han sammenligner dette angrepet med konservative katolikkers demonstrasjoner og håndfaste protester mot et teaterstykke hvor et bilde av Kristus smøres inn med ekskrementer.
Demonstrantene har trengt seg inn i teateret, og vil ha forestillingen stoppet, men de har ikke brent teateret ned, og, såvidt vites, heller ikke truet staben.
Stjernfelt ser begge deler som uttrykk for samme religiøse intoleranse. Men i tilfellet teaterstykket kan man spørre om ikke den kunstneriske frihet misbrukes på en måte som vil måtte påregne reaksjoner. Hvis teaterstykket var enestående i sitt slag kunne man forsvart det ut fra kunstnerisk frihet, men det representerer en tendens der kunstnere har tilsvinet Kristus med piss og ekskrementer og homosex over lang tid. Det har lite med religionskritikk å gjøre og mye med nedverdigelse. At stykket fremføres fra en teaterscene kan sees på som et krisetegn.
Stjernfelt gjør ingen slike distinksjoner. Tvertom mener han at både islamistene og de konservative tilhører det religiøse ytre høyre, det illegitime høyre som griper til vold. Stjernfelt mener det begynner å bli trangt på ytre høyre fløy. Igjen ser han ikke at de kristne protestene kan være et sunnhetstegn, mens det samme ikke kan sies om islamistene.
Stjernfelt greier også å trekke innn 22/7 som et eksempel på «samme tendens». Det blir til en forvirrende grøt.
Democratic voices and Western political parties must realise that we are now in a new situation of acute overcrowding on the far right not seen since WWII, where extreme nationalism, neo-nazism, ethnopluralism, and racism compete with many brands of Christian and Islamist fundamentalisms.
Dette er tilbakeskuende og nærsynt. De kristne og islamistiske fundamentalistene er ikke kommensurable størrelser.
Mot slutten svinger Stjernfelt inn på opplysningssporet igjen, og da er han straks mer interessant.
Han hudfletter Crumly i Time magazine for den hånlige relativiseringen av attentatet. Crumly slapp en morsomhet om Charlie Hebdo nå kunne lage satiriske kulltegninger!
Dette i et stort amerikansk nyhetsmagasin, samtidig som få eller ingen engelske eller amerikanske aviser trykket tegningen.
On the international scene, the internet versions of many leading European newspapers feature thephotograph of Charlie’s editor holding up the front page of the magazine with the drawing of the prophet saying «100 lashes, if you do not die from laughter!» before the sooty ruins of its premises. But not a single English or American news media ran the image, as far as a quick net survey shows. At the same time, new threats against Libération are trying to force the daily to stop protecting Charlie. Slowly and steadily, the poison of the extreme religious right is spreading in democratic societies, shrinking the space of free speech and criticism day by day. The strange and unsavoury cocktail of death threats, bombings and arson with whining and whimpering – topped off by defeatist intellectuals talking about «sensibilities» – is slowly eating away at the heart of open societies.
Stjernfelt finner det uforståelig at Jyllands-Posten ikke ville trykke forsiden, og syntes lederen som forsikret om at man sto fast ved ytringsfriheten var ynkelig.
En lignende skuffelse har også andre uttrykt.
Men det er lett å si for personer som ikke har ansvar for flere hundre ansatte, som må leve bak høye stålgjerder og kontrolltiltak. Jyllands-Posten har bevist sitt mot en gang og vek ikke. At de ville stå over denne gang betyr ikke at de har kapitulert.
