I denne verden holder det ikke å være middelmådig eller rent ut dårlig. Man må være god. Claire Berlinski er god. Hennes analyser av Tyrkia er imponerende, med tanke på at hun «bare» har bodd i landet i fem år.

Berlinski skriver både for City Journal og på bloggportalen Ricochet.

Michael J Totten er også god, fordi han har kunnskaper og tør å bruke dem. Han reiser, møter folk, og stiller seg åpen.

Det man merker er hvor viktig historie og kunnskaper blir, hvis man skal forstå den verden vi lever i.

Men norske journalister og politikere vil ha verden i en bestemt tapning. De vil ha den på flasker med etiketter på, og de vil bestemme klassifikasjonen selv.

Norsk journalistikk og politikk lider av en enorm treghet. Det er som man lever i en verden av igår. Hvor mye tid kan man bruke på en offentlighet som ikke er realitetsorientert? Man får følelsen av at det vil være mennesker med utenlandsk bakgrunn som slår hull i glassklokken og fortelller hvordan det virkelig er.

Det er ikke slik at man kan hekte seg av og på etter behov: Kunnskapshullene blir større og større, og følgelig blir orienteringsevnen dårligere og dårligere.

Det er ingen særlig god trøst at man deler denne fantasiverdenen med Recep Erdogan og AKP.