Da Italia kunngjorde at personene som var kommet til landet fra Tunisia etter revolusjonen, ville bli tildelt oppholdstillatelser av seks måneders varighet, svarte Frankrike — som er den foretrukne destinasjon for de fleste av de ankomne — med å stille en rekke tilleggskrav til tunisierne for at deres nyerhvervede dokumenter skulle gi dem adgang til fri innreise til landet i tråd med Schengen-reglene.

I kjølvannet av de diplomatiske uoverensstemmelsene dette forårsaket med Italia — som truet med å bryte Schengen-samarbeidet og sågar luftet sin misnøye med hele EU-prosjektet — ser Frankrike nå ut til i praksis å ha lettet grensekontrollen, selv om dette benektes offisielt, da det nylig er blitt meldt om at flere tunisiere som har krysset grensen med sin ferske oppholdstillatelse i hende, ikke er blitt bedt om å sannsynliggjøre sin forsørgelsesevne eller oppfyllelse av andre franske krav, og uhindret har fått bevege seg på fransk territorium.

Det er uvisst hva som ligger bak den franske kuvendingen. Kanskje føler man seg nå tryggere på at Italia endelig er kommet til enighet med Tunisia om å stanse menneskestrømmen, eller man har muligens bestemt seg for å treffe andre tiltak med tanke på å stenge det som er blitt omtalt som en «rennende kran» på annet vis, f.eks. ved patruljering av Middelhavet.