Gjesteskribent

I byen hvor jeg bor oppdager man ting på sykkel som mopedistens blikk overser. På den måten la jeg merke til en bro full av graffiti inneholdende uttrykksfull kjærlighet, vandalisme og frustrasjon, hvor det stod: «Fremtiden er ikke hva den engang var.» Jeg prøvde å forestille meg det unge mennesket som i ly av nattemørket spraymalte sine sjelekvaler, slik jeg gjorde med de talløse e-postene fra folk som hadde lest romanen min: Hva kan jeg tro på og satse livet mitt på? Øyeblikket, det eneste som er oss gitt å leve i kjøtt og blod, er i virkeligheten der hvor vi realiserer det som vi forestiller oss er fremtiden. Hvis fremtiden blir tatt fra oss, forsvinner også øyeblikket. Et barn uten foreldrenes klemmer og omsorg tenker ikke på fremtiden som et løfte: For barnet vil fremtiden være en mørk skog det ikke kommer ut av, og tiden en snikmorder som er rede til å ta dets liv.

Det samme skjer med ungdommene, både de jeg har i klassen og i sin alminnelighet. Det er kun hvis de merker det oppmuntrende blikket til noen fra forrige generasjon, noen som gjør seg til bindeledd mellom fremtiden og den skjøre nåtiden de lever i, at de er rede til å sette sin frihet på spill i livets lotteri og navigere langt vekk fra hjemmets trygge havn, stå imot stormkastene og lete etter havnen som er avmerket på lengselens kart. Men hvis fremtiden ikke står klart for dem, hvis de ideelle omgivelsene for realisering av drømmene forsvinner, forsvinner også det drømmende aspektet ved tilværelsen, som er nødvendig for å holde ut anstrengelsene og skyggesidene ved nåtidens dagligliv. Jeg tenker ikke på illusjonene vi søker tilflukt i for å overvinne frustrasjonen ved våre nederlag og personlige begrensninger, men på den reelle muligheten til å drømme, altså å tro på fremtiden.

Frihet er å bli klar over at alle mennesker er skapt til en ny start. På hva? Det oppdager man bare etterhvert som veien blir til. Vi lever i historien, og det er kun øyeblikket som skritt for skritt kan fortelle oss hva som var den nye starten. Det er kun hvis jeg vet jeg befinner meg ved starten på noe nytt som en dag vil virkeliggjøres, at jeg vil klare å mobilisere de ressursene som bare fremtiden er i stand til å fremkalle og gjøre gjeldende i øyeblikket. Ellers vil jeg slå meg til ro med å leve et liv i forsvarsposisjon, søkende etter individualistisk trygghet, med fare for å tråkke på andre desillusjonerte. Ungdommene demonstrerer på leting etter den tapte fremtiden, og selv de som ikke demonstrerer, leter. De unge henvender seg til Saviano som om han var en frelser. («Vi er vanlige ungdommer uten fremtid, fulle av sinne». «Gi oss et alternativ, gå inn i politikken og vis oss at mirakelet det ville være å forandre dette landet virkelig er mulig.»)

De unge søker det som generasjonen før dem ikke tilbyr: en fars inngripen. Men det de har er usikre og provosoriske fedre. Det finnes ingen fremtid lenger, for fedrene har gjemt seg. En far viser vei til fremtiden, han er i stand til å fremkalle det fremtidshåpet som alle ungdommer trenger for å kunne hanskes med øyeblikket. Fedrene er familiefedre, men de er ofte fraværende. De er lærere ved skoler og universiteter, men de inntar ofte gudfedrenes rolle. De er politikere, ofte dominerende sådanne. Eller de er representanter for de oppdragende institusjonene (fra kirken til fjernsynet), som ofte snarere er stefedre. Alle som er blitt tiltrodd noen andres liv er fedre. Men de blir bare ordentlige fedre hvis de stiller seg til tjeneste for livet som ikke er deres, livet som er blitt dem tiltrodd, og som historien vil stille dem til regnskap for.

Hvis fedrene ikke står til tjeneste for barnas liv, men snarere blir som Kronos og kontrollerer eller ignorerer dem, blir barna enten marionetter eller foreldreløse. Hva slags fremtid han en marionett? Trådene andre trekker i. Et foreldreløst barn? Flukten. Når min far kastet meg opp i luften som liten, bad min mor ham skremt om å sette meg ned på gulvet. Han beroliget henne og fortsatte. En mors oppgave er å holde barnets ben godt festet til jorden. Farens jobb er derimot å føre barnet mot stjernene, i retning det ukjente, i retning frykten for å falle ned. Men armene hans venter på barnet for å minne det om at fremtiden er ukjent, men at man faller ned i trygge armer, og høydeskrekken dempes og forvandles til latter. Hvis faren forsvinner faller barna ned på den harde bakken, og alt som blir igjen er den trøstesløse gråten over en mislykket start. De unge demonstrerer for at fedrene skal komme til syne igjen, og frigjøre fremtiden og drømmene den inneholder.

Alessandro d’Avenia (Palermo, 1977) er lærer og forfatter. Det ovenstående er utdrag fra en artikkel i La Stampa, 24. desember 2010.

Les også

-
-
-
-
-
-
-