Våre forestillinger om troen spiller en rolle. Eliten, både den politiske og den religiøse, er besnæret av det synkretistiske: troen på at alle religioner egentlig handler om det samme. Derfor kan man godt lese fra Koranen i en julegudstjeneste.

Folk opplever noe helt annet: de opplever stadig sterkere konflikt. De har derfor behøv for å møtes rundt noe som er deres. Men dette skremmer eliten: dette at troen særpreger er for dem alarmerende. At troen blir enda tydeligere, og er identitetsmarkør, er for dem stikk i strid med slik det skulle være. Regn med nye overbevisnings- og oppdragelses-kampanjer.

Det de ikke forstår er at denne nasjonalkristne gjenfødelse er et direkte resultat av politikken den samme eliten har ført. Den kristne tro er ved å bli en politisk faktor. Kirken forstår det ikke, politikerne slett ikke. Men stemningen blant folk er ikke til å ta feil av.

Derfor blir denne julen en annerledes jul. Det er første gang man en merker at kirken som gudshus betyr noe mer enn det vanlige rituale. Nå fyller den et behov. Den presten som er lydhør for disse behovene, kan spille en viktig rolle.

Historien og bygningene står der: Eliten forsøker å omfortolke dem til sine formål, men de greier det ikke. Forbindelsen mellom folk og historie er for tett og sterk. Derfor steg det opp et ramaskrik da Dagsrevyen slo opp at det skulle leses fra Koranen under en skolegudstjeneste.

På NRK snakker statsråd Rigmor Aaserud at det ikke lenger er naturlig med skolegudstjenester, nå som Norge er flerkulturelt. Men denne programmatiske tilnærming har spilt fallitt. Folk trekker stikk motsatt konklusjon: nettopp fordi vi er blitt flerkulturelle skal vi bekrefte vår identitet som et kristent folk.

Denne bekreftelsen er bare i sin begynnelse, og myndighetene skal få oppleve at jo mer de presser på for «nøytralitet», jo sterkere blir ønsket om en kristen bekreftelse.

Det er ikke en omvendelsesteologi vi snakker, men en kristenkulturell forankring. Båndet mellom folk, nasjon og tro.

Slik er troen det som binder nasjonen sammen. Når myndigheter og eliten svikter går folk tilbake til det som ligger der, som ikke kan ødelegges: historien, bygningene og tekstene.

En annen slags omvendelse

Dette gjør folk helt instinktivt, men for at denne bevegelsen skal få fast grunn under føttene må den bli seg bevisst hvilken «omvendelse» den har vært utsatt for de siste tiår.

Forsøket på å omdanne Norge til noe helt annet har skjedd gradvis. Det er når man ser seg tilbake at man merker at noen styrer, noen har hatt en mening med politikken som har vært ført. Det har ikke bare blitt slik.

Sosialdemokratiet har i oljerikdommens dager tatt mål av seg til å bli et helt nytt samfunn, tilpasset den globale verden.

I bunnen ligger noen forestillinger om tro og makt som er helt annerledes enn det feks. USA står for. Det er derfor ikke tilfeldig at eliten i Norge er blitt stadig mer antiamerikansk.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-