Feature

Lee Smiths artikkel Cinders of Lebanon rører ved en virkelig tragedie. Den har skjedd rett foran øynene våre og vi har ikke lagt merke til den en gang. Av to grunner: 14. mars-bevegelsen og Ceder-revolusjonen var delvis et resultat av George W. Bush sitt ønske om demokratisering av Midtøsten. Det gjorde den suspekt. Det andre var at 14. mars-bevegelsen var en reaksjon på politisk terror: fra Syria. På rekke og rad ble fremstående politikere og journalister likvidert. Den mest kjente var tidligere statsminister Rafik Hariri. Hans kortesje ble sprengt i lufta 14. februar 2005. Det var en utfordring til hele det internasjonale samfunn. Syria aktet ikke å la seg jage ut av Libanon. Syria og forbundsfelle Iran har kunnet spille på Hizbollah. Druser-leder Walid Jumblatt og sunni-leder Saad Hariri har vært nøkkelspillerne i 14. mars-bevegelsen. Nå har de måttet kapitulere for Damaskus. Saad har måttet trykke hånden til mannen som drepte hans far. Slik er Midtøsten. Det er en tradisjon for sterke menn i spissen for en politistat som belønner venner og straffer fiender. Det er dette Lee Smith kaller «den sterke hest»-prinsippet. Folk holder med den sterkeste. Det gir dårlige kår for demokratiet.

Europa burde studere Libanons eksempel. Et lite folk er overgitt til sjakalene. Det har skjedd uten at det har vakt oppsikt. Hizbollah greide for et par uker siden nesten å starte en ny krig med Israel. Det var en maktdemonstrasjon. Neste gang er hele Libanon mål for Israel. Norske medier kommer til å hisse seg opp over dette, og ikke fortelle hvorfor: fordi Hizbollah har overtatt makten, også over hæren.

Libanons skjebne burde mane til ettertanke: Hvem vil gripe inn i Libanon? Ingen vestlig makt vil gjøre det. Prisen og risikoen er for høy. Situasjonen er for komplisert. Det samme kan skje her: problemet med religion og etniske grupper virker avskrekkende på utenforstående. Det forandrer hele tenkningen rundt allianser og forpliktelser. Hvis Libanon blir overgitt til rovdyr, hvordan kan vi være så sikre på at det ikke kan skje med oss? Hva gjør oss så spesielle?