Gjesteskribent

Av Jonas Haugsvold

Domstolsadministrasjonen har nylig bestemt seg for ikke å gå videre med forslaget om å forby religiøse og politiske plagg og symboler for dommere i norske domstoler. Enn så lenge vil de altså være tillatt. Etter at Domstolsadministrasjonen hadde offentliggjort sin begrunnelse, skrev filosofen Gunnar Skirbekk et innlegg i Morgenbladet 26. juni, og som også ble publisert her på Document.no. Der påpekte han blant annet det håpløse i å tro at tilliten til domstolen øker dersom dommerne kan markere sin religiøse overbevisning samtidig som de fortolker et sekulært lovverk. I tillegg til Skirbekks argumentasjonslogiske kritikk, finnes det også andre svakheter ved Domstolsadministrasjonens begrunnelse for sin begravelse av forbudstanken. Derfor denne kommentaren.

I sin innstilling til styrets beslutning om ikke å forby politiske og religiøse plagg, skriver Domstolsadministrasjonens direktør, Tor Langbach, at et forbud vil påvirke debatten og den politiske holdningen i spørsmålet om ulike religioners plass i offentligheten. Selv om domstolens eget forbud neppe hadde vært i strid med folkets vilje – noe tidligere, liknende saker vitner rimelig klart om – er direktørens respekt for politikkens domene likevel prisverdig. Det fordi bruken av religiøse plagg i offentlige stillinger i bunn og grunn er en felles sak.

Direktør Langbachs forsvar for en demokratisk prosess synes likevel ikke å strekke seg lenger enn til et etterfølgende avsnitt i innstillingen. Der foreslås det at jussen like gjerne kan gjøre politikernes jobb. En allerede eksisterende lovbestemmelse om dommeres habilitet kan nemlig erstatte en regel som forbyr dommeren å bære plagg som sår tvil om nøytraliteten. Bestemmelsen det vises til er inntatt i domstolloven § 108, der det heter: ”Dommer eller lagrettemedlem kan heller ikke nogen være, når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Navnlig gjelder dette, når en part av den grunn krever, at han skal vike sete.” Når Langbach skriver at man over tid vil få en domstolspraksis om hva som er akseptable innsigelser om dommerens bekledning, synes han samtidig å mene at domstolens nødvendige tillit og troverdighet kan ivaretas av domstolen selv. Et slikt standpunkt kan sikkert diskuteres.

Et annet spørsmål som med fordel kan undersøkes nærmere, er om Domstolsadministrasjonen har rett i at domstolloven § 108 er et egnet middel til å ivareta domstolens nøytralitet når det gjelder dommernes behov for å markere religiøs eller politisk overbevisning. Initiativet til å få prøvet dommerens nøytralitet etter § 108 vil i stor grad avhenge av den som benytter seg av domstolens tjenester. Rimeligvis kan det derfor hevdes at ansvaret for å sikre domstolen tillit blir privatisert. Om denne arbeidsfordelingen er klok, avhenger blant annet av hvilke muligheter en privatperson har når det gjelder å nå frem med en inhabilitetsinnsigelse på grunn av dommerens behov for å avsløre sin personlige tro.

Et problem som Domstolsadministrasjonen bevisst eller ubevisst har unnlatt å ta opp i den forbindelse, er at habilitetsreglene ikke er avstemt mot antirasismeregelverket eller mot anstrengelsene til våre offentlige antirasister. Likestillings- og diskrimineringsombudet gikk i høringsrunden hardt ut mot forbudsforslaget, så det er vanskelig å tenke seg at personer som har problemer med hijabkledde dommere vil få noen støtte derfra. En fersk avgjørelse fra Likestillings- og diskrimineringsnemnda (sak 31/2009) viser dessuten hvilken risiko man løper ved å tilkjennegi sin misnøye med personer på grunn av deres religion. Bakgrunnen for nemndas sak var at en muslimsk eiendomsrådgiver ble nektet adgang til en bolig i forbindelse med en verdivurdering. Kvinnen som eide boligen begrunnet sin handling med at det stred mot hennes religiøse overbevisning å motta besøk i sitt private hjem fra andre enn de som delte hennes tro eller som var konfesjonsløse. Norges Eiendomsmeglerforbund belønnet den kvinnelige kundens valg med å klage henne inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ombudet kom til at kvinnen hadde handlet i strid med diskrimineringsloven § 4. Da nemnda enstemmig opprettholdt denne vurderingen, var kvinnen embetsmessig og effektivt blitt stemplet som rasist.

Domstolsadministrasjonens begrunnelse for at et forbud ikke er nødvendig, vil blant annet avhenge av svaret på følgende spørsmål: Hvor mange vil ha mot nok til å klage på dommerens religiøse markeringsbehov i en tid der venstresidens antirasistiske fryktideologi er rådende? Jeg tør vedde på at det er ganske få, og av samme grunn har jeg heller ingen vanskeligheter med å tiltre Gunnar Skirbekks oppfordring i Morgenbladet 26. juni. Den fortjener å bli gjentatt: ”Kort sagt, dette vedtaket er uhaldbart og uakseptabelt. Det må omgjerast på politisk hald.”

Jonas Haugsvold