Interlude

Angela Gheorghiu synger her avslutningen på Giuseppe Verdis Requiem, en dødsmesse, sammen med Svenska Radiokören og Berliner-filharmonikerne under ledelse av Claudio Abbado.

Requiem aeternam dona eis, Domine: et lux perpetua luceat eis. Libera me, Domine, de morte aeterna, in die illa tremenda: Quando caeli movendi sunt et terra.

Gi dem evig hvile, o Herre: og la ditt evige lys skinne på dem. Frels meg, o Herre, fra den evige død på den fryktelige dagen da himmelen og jorden skal rystes.

Det finnes mange utmerkede innspillinger av dette storslagne verket, som Verdi skrev i forbindelse med landsmannen Alessandro Manzonis død i 1873 (forfatteren av De trolovede og en viktig skikkelse i den nasjonale oppvåkningen). Det kunstneriske nivået er skyhøyt også her, selv om det lar seg spore opp versjoner hvor sangerne presterer enda litt bedre rent teknisk.

Når det likevel er denne fremførelsen jeg aller helst vender tilbake til gang etter gang, skyldes det den sterke innlevelsen hos de involverte, som må ha skapt en magisk stemning under konserten. Kanskje hadde det sammenheng med at Claudio Abbado kort tid i forveien hadde overvunnet magekreften, som nok må ha vært en ubehagelig påminnelse om temaet for Requiem.

Idet Angela Gheorghiu med lav, etterhvert knapt hørbar, stemme synger «Frels meg, o Herre, fra den evige død, frels meg, frels meg» for siste gang (Libera me), har hun lenge kommunisert intenst med sin dirigent, og det er som om begge to deltar i bønnen der og da. Når konserten noen sekunder senere er over, er Abbado følelsesmessig fullstendig utkjørt, og det fortelles at publikum – heldiggrisene – satt musestille i to andektige minutter før applausen brøt ut.

Den som vil høre hele verket fra begynnelse til slutt, kan gå hit. De andre solistene er Daniela Barcellona, Roberto Alagna og Julian Konstantinov, og opptaket er fra hundreårsminnet for Verdis bortgang i 2001.

Les også

-
-
-
-