Hans Rustad Du tvinga form av farge, ord og stein og fram av kaos klodar sprengde. I ditt bli lys var tenartanken rein. Du bøygde kne. Men stoffet stengde. Det blør ei marmorsorg i Piéta. Din unge David i Firenze er frigjort kraft. Men ingen fikenblad om munn markerer siste grense. Du tilbad di contessa pr. sonett […]
Logg inn for å lese videre (abonnenter).
Støtt uavhengige nyheter!
Bli abonnentPluss-artikler blir åpnet 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
