Hans Rustad Du tvinga form av farge, ord og stein og fram av kaos klodar sprengde. I ditt bli lys var tenartanken rein. Du bøygde kne. Men stoffet stengde. Det blør ei marmorsorg i Piéta. Din unge David i Firenze er frigjort kraft. Men ingen fikenblad om munn markerer siste grense. Du tilbad di contessa pr. sonett […]
Bli abonnent eller logg inn – hvis du allerede er abonnent – for å lese denne artikkelen. Pluss-artikler blir frigitt 24 timer etter publisering. Arkiverte artikler er forbeholdt abonnenter.
