«For de døde er det nå for sent, men ikke for de levende. Minnedagen er til for dem, og minnet er det eneste som kan hjelpe oss å leve med verdighet og ære, kanskje også glede. Minnet er håp, og det er bare i håpet man kan forsøke å arbeide for at de yngste ikke blir fanget av hatet. I denne vanskelige og turbulente tiden har de behov for vår hukommelse. Den virkelige faren er fanatismen. Den gangen var det mange som drepte og ble drept, men de fleste mennesker foretok seg ingenting. Det var en angstfylt ventetid. I dag er mye annerledes, og et voksende antall personer er rede til å bekjempe volden og hatet. Men det finnes et svært aktivt mindretall av fanatikere, som for eksempel selvmordsterroristene, drapsmenn som bare vil ha flest mulig døde. Det er disse som er faren.»

bildet: Elie Wiesel, 15 år, like før han ble deportert.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂