Det kan ikke understrekes sterkt nok: når ytringsfriheten gjøres til et spørsmål om god smak, faller noen utenfor, fordi de ikke lever opp til den til enhver tid rådende standard for dannet tale. Det var denne dom som rammet Kurt Westergaard. Den ble felt av Politiken og Tøger Seidenfaden og mange med ham. I Norge var det utenriksminister Jonas Gahr Støre som oppkastet seg til smaksdommer.

Støre spilte statsråd, dommer, filosof på én gang, la inn på populistisk vis at det «var ekstremister på begge sider».

Hvorfor male på dette nok en gang? Fordi det går en tråd fra Gahr Støres elegant-nedlatende dom over Vebjørn Selbekk og den unnfallende etterforskning av attentatet på William Nygaard. Den tråden er rød og tykk. Det er ingen tilfeldighet at Ap på vegne av Norge lander hvor det gjør.

Er det noen tegn til oppvåkning? Neppe. Utviklingen løper mye fortere.

Mekanikken som stemplet Selbekk er fremdeles intakt. Nå kalles den høyrepopulisme. De som får dette stemplet i pannen, er om ikke avskrevet livet, så avskrevet sympati. De får greie seg selv. Hvis noe skjer kan man bare slå opprådd ut med hendene. Kunne de ikke tatt til vettet? Man ligger som man reder. Høster som man sår. Ikke?

Her ser man plutselig en tøffhet og hardhet som man ikke ser snurten av i forhold til de virkelige ekstremistene. De er man mest opptatt av å bortforklare: Det er en årsak til deres radikalisering; enten utenforskap i vårt eget samfunn som ikke vil ta imot dem, eller vestlig utenrikspolitikk. Either way: de er drevet, av andre, av oss. Og i sær av de blant oss som ikke kan styre tunga eller pennen, slik som Selbekk eller Geert Wilders. Dermed er en sirkelargumentasjon konstruert: det er legitimt å ofre syndebukken.

De farlige unge menn som dukker opp av intet for å tilintetgjøre oss, snakkes det svært lite om. Hvor mye har norske aviser skrevet om den somaliske øksemannen som prøvde å drepe Kurt Westergaard, psykiateren Nidal Malik Hasan som gikk amok på Fort Hood-basen, eller Farouk Usman Abdulmutallab som hadde sprengstoff i underbuksa? Det finnes masse interessant informasjon tilgjengelig. Man skulle tro de ville utfordre nysgjerrigheten. De er psykologiske gåter alle tre, som berører oss på liv og død. Likevel: tilnærmet nada.

Det minner om holdningen til volden på Balkan: krigen ble beskrevet nærmest som et naturfenomen. Den oppsto bare. Det lengste man gikk i retning av «forklaring» var å vise til urgamle hatinstinkter.

Denne fortrengning har sin pris.

Det er alt sammen en del af den sprogbrug, man anvender, når man abonnerer på den radikale væmmelse : Volden, dødstruslerne og angrebene bagatelliseres. ‘Misbruget’ af ytringsfriheden blæses ud af proportioner. Den ytrende, nu forfulgte, hånes, mens man stiller spørgsmålstegn ved hans moral. De reelle forbrydere, altså afsenderne af dødstruslerne, voldsmændene og morderne, omtales næsten ikke. Ja, deres aggressive voldshandlinger anses nærmest som naturlige reaktioner på ‘krænkede følelser’.

Abonnerer man på den radikale væmmelse , bruger man sjældent tid på at diskutere gerningsmændene. De er ofte blot statister. Nogle gange bliver de endda fremstillet som tilhørende naturriget. Det er ikke sjældent, at man omtaler ekstremisternes vold som en forventelig følge af at håne en anden religion eller som den ‘naturlige’ konsekvens af at leve i en globaliseret verden.

Sætninger som »Der vil altid være nogle få ekstremister, der reagerer voldeligt – det må man forvente«, hører man ofte. Det bliver sjældent forklaret, hvordan denne ‘naturlige’ vold er opstået, hvis interesser den tjener, eller hvorfor den er her. Den voldelige islamisme reduceres blot til et naturligt fænomen ligesom vind og vejr, fugle og bænkebidere.

Den Andre

Den Andre er i nyere populærfilosofi opphøyet til noe religiøst, på ligne med Martin Bubers Jeg og Du. Filosofen Emmanuel Levinas ble popifisert av Edward Said og hans orientalisme, som nærmest frakjente vestlige borgere retten til eller muligheten av å forstå Den andre, dvs. araberen/muslimen. I kraft av å være hvit og vestlig kunne de ikke forstå. Denne sammenblanding av rett, evne og vilje er blitt til den politiske grøten vi kaller politisk korrekthet, og vi får den serverert av våre egne medier hver eneste dag, frokost, middag, aften.

Den er snedig og nedrig: For ingen kan helt leve med å være prinsipielt uverdig. Fellesskapet må se seg om etter en syndebukk: man anlegger en moralsk målestokk på folks nasjonale, kulturelle og politiske meninger:

Det er et vidløftig prosjekt: folk må avkle seg sin nasjonale identitet til fordel for en vammel, diffus ny. Innbakt i den politiske retorikken om det nye mangfold ligger mistroen. Det er en ny utgave av janteloven:

Når Aftenposten intervjuer nordmenn i Groruddalen som syntes det er vel mye forandring, henger et mistenksomhetens lys over dem. De er jo hvite, de føler seg ikke helt hjemme lenger. Kanskje de vil vekk?

Deres følelser er ikke gyldige. Innvandrernes følelser er gyldige.

Når Anders Magnus og Dagsrevyen følger opp det segregerte Oslo ved å besøke Ammerud, skjer det med språkbruk hentet fra raseskillets Sørstatene. Det er ikke fordi han er kjekk og kvikk. Det er for å delegitimere at innfødte nordmenn også foretrekker å være blant sine egne.

Det er en schizofren holdning: four-legged good, two-legged bad.

Det er ok at innvandrere vil bo blant sine egne, når nordmenn vil det er det suspekt. Da må Dagsrevyens seere rulles i tjære og fjær – mentalt. Det er dem budskapet er rettet til.

Dette er en utspekulert politisk retorikk. Det er en advarsel til borgerne: Ta dere i akt. Hvis dere velger en bestemt politisk vei, hvis dere velger å stå opp for dere selv og bare dere selv, så kommer det til å gå dere ille: da garanterer vi ikke for hva som kan komme til å skje. (Tenk hva de «andre» kan finne på hvis de blir sinte!).

NRK og Anders Magnus sier samtidig: Det er vi som bestemmer hvor den streken går. Hvis dere krysser den, må dere selv ta ansvaret.

Det er som å bli anklaget for sitt eget mord. På forhånd. I det politisk korrekte Norge utgis dette for moral.

Den radikale væmmelse baserer sig på en total mangel på anerkendelse af andre. Politisk motiverede voldsmænd er naturfænomener, ikke rationelle, selvstændige aktører. Politiske modstandere er moralske syndere, og ikke bare folk med andre holdninger. Den står derfor i direkte modsætning til den voltaireske væmmelse, hvor man muligvis kan væmmes ved sine politiske modstanderes synspunkter, men hvor man samtidig vil gå i døden for deres ret til at ytre dem. Den radikale væmmelse er derimod kun få millimeter fra at danse på modstandernes grave.

Den tyske filosof Hannah Arendt beskrev den radikale ondskab som en ondskab, der er så radikal, at den ikke kan erkendes. Det samme kan siges om den radikale væmmelse. Det er en væmmelse, der er så radikal, at den heller ikke kan erkendes rationelt. Den skal føles.

Og når man først har fået den ind under huden, ophører ens politiske modstandere med at være medborgere med andre politiske holdninger. De reduceres til moralsk fordækte forbrydere, der hverken fortjener vores opmærksomhed, vores omsorg eller vores rettigheder. Trues de på livet, skal de hånes som hysteriske. Bliver de angrebet med våben, skal de anklages for at spilde vores dyrebare tid. Dræbes de, risikerer de at blive anklaget for deres eget mord.

Det værste er, at denne væmmelse aldrig forklares rationelt. Den er der bare. Man skal ikke tænke over, hvorfor vi ikke skal have sympati med Kurt Westergaard. Man skal bare overgive sig til den radikale væmmelse – og give efter for hadet.

Gravdans. Den radikale væmmelse

Av

Søren K. Villemoes, cand.scient. pol., blogger for Konflikten på jp.dk. Han er medstifter af ytringsfrihedsnetvæ rket Fri Debat (sammen med blandt andre Jacob Mchangama og Frederik Stjernfelt). Gunnar Adriansen, cand.mag. i historie, er freelanceskribent.

Weekendavisen 15. januar 2010.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂