Kampen mot markeringen av julen i skolen benytter ofte som argument at barn tilhørende familier med annen religion eller ingen religion, på en eller annen måte blir ekskludert eller krenket. Dette er et problematisk syn av flere grunner. Her skal jeg feste meg spesielt ved to forhold, som forøvrig ikke er begrenset til det med julen og barna, men gjelder møtet mellom vertskulur og innflytterkultur generelt.

For det første er det å flytte fra et land til et annet forbundet med en rekke forandringer i ens vanlige liv, for svært mye vil ofte være annerledes: klimaet, kjøkkenet, omgangsformene, trafikkreglene … listen kan gjøres så lang man bare vil. Ofte vil den dominerende religiøse tradisjonen også være annerledes. Alt dette vet man som oftest svært godt innen man beslutter å leve livet et annet sted enn der man kom fra. Det er ingen som forventer at været eller trafikkreglene skal endres for at den nyankomne skal føle seg vel til rette, så hvorfor skal man kaste vrak på en religiøs tradisjon med samme begrunnelse? Det beror trolig på at man ikke anerkjenner religion som et like fundamentalt menneskelig kulturuttrykk som et hvilket som helst annet.

Religiøsitet er, hva enten man liker det eller ei, et viktig trekk hos de aller fleste mennesker, selv om det ikke alltid kommer til uttrykk innenfor de tradisjonelle, institusjonaliserte rammer. Mennesket er et religiøst vesen, og har alltid hatt bestemte religiøse tradisjoner og tilbøyeligheter. Dette er en del av virkeligheten, og i den grad det skal være skolens oppgave å introdusere barna til virkeligheten, vil det være en unnlatelsessynd ikke å vise dem hele virkeligheten, slik den faktisk er. Når man f.eks. i barneskolen Manzoni i den norditalienske byen Cremona erstatter juleavslutningen med noe de kaller «lysfest», hvor barna går i prosesjon med hvert sitt stearinlys, for deretter å danne stjerneformasjon, snakke om fred og synge en sang fra Ghana (I’m not making this up), har man sensurert en del av virkeligheten og erstattet den med en liksom-virkelighet, gitt at ingen mennesker av kjøtt og blod noen gang ville holde noen slik steril seremoni i privat regi av egen fri vilje.

For det andre er ikke troskap mot egen tradisjon noen krenkelse av en nykommer. Det er derimot en krenkelse ikke å la den nyankomne ta del i ens egen tradisjon, hva enten begrunnelsen er misforstått, pervertert toleranse eller ønsket om å beholde tradisjonen for seg selv, i en slags lukket klubb. Om en europeer flyttet til Afrika og opplevde at man der avviklet en gammel tradisjon for ikke å krenke ham, for deretter å erstatte den med en fullstendig kunstig seremoni hvor man sang en tradisjonell norsk folkevise, ville han konkludert med at hans vertsbefolkning var blitt sprøyte gal. Han ville derimot forvente at gamle ritualer ble opprettholdt, og ville trolig se det som en ære og et privilegium å få være tilstede under slike, selv om han ikke skulle kunne kalle tradisjonen for sin egen. Kanskje ville det i utgangspunktet sågar ha vært genuine tradisjoner forskjellige fra hans egne, som øvet så sterk nysgjerrighet og fascinasjon på ham at han valgte å reise dit første gang. Vår del av verden øver enormt stor tiltrekning på resten, så hvorfor sensurere det kulturuttrykket som mer enn noe annet har gjort den til det den er?

Istedenfor å anføre disse selvfølgelighetene overfor enhver som vil avskaffe vår identitet i toleransens navn, ser man nå en helt annen strategi bli benyttet. For siden krenkelsen kan omgjøres til tyranni i tider hvor ingen har vett nok til å avvise innbilt krenkede som urimelige personer, har man begynt å sende krenkelsesargumentet i retur til avsender: Det er en krenkelse av flertallets barn å frata dem tradisjonen. Er normaliteten og rimeligheten er i ferd med å bli ren luksus?