Den som har befunnet seg i sydeuropeiske land ved juletider, vil ganske sikkert ha lagt merke til de tradisjonelle julekrybbene, som finnes såvel i private hjem som på offentlige steder, de være seg restauranter, butikker eller åpne plasser. Julekrybbene finnes i mange forskjellige materialer, i alle størrelser, og er laget med varierende grad av kreativitet. Særlig i Napoli legger man mye flid i arbeidet med denne dekorasjonen, og gaten som deler byens historiske sentrum i to er i desember en eneste lang utstilling av julekrybber i naturmaterialer som tre, bark og halm, hvor man forsøker å overgå hverandre i detaljrikdom, som rennende vann, gjetere i bevegelse utenfor stallen, eller svært flotte figurer av mennesker og dyr. I noen overdådige julekrybber er det nesten uråd å finne hovedpersonene.

I mange italienske hjem er det tradisjon at Jesusbarnet holdes borte fra dekorasjonen helt til julekvelden, hvor man legger ham på plassen sin ledsaget av sang eller annen seremoni for å markere at Frelseren er født. Og på mange skoler har det lenge vært en del av juleforberedelsene å gjøre om skolebygningenes mest sentrale fellesområde til en julekrybbe i naturlig størrelse, hvor man snekrer en stall av planker og lager dyrene i stallen av pappmaché, for siden å la elevene dramatisere tiden rundt Jesu fødsel ved å kle seg ut som de forskjellige personene evangeliet nevner, det hele iscenesatt på siste skoledag til glede for fotograferende foreldre, som slår av en prat med hverandre i den grad sånt er mulig når stereoanlegget kjører julesanger på full guffe. En kinesisk pike i førskoleklassen til min yngste hadde i fjor rollen som en av de tre vise menn, noe hennes ikke særlig katolske far så ut til å finne rasende komisk.

Noen mennesker finner seg ikke til rette i all denne idyll, og tradisjonen med julekrybber har i de siste årene blitt gjenstand for økende kritikk, oftest fra hardbarkede sekularister, av og til fra selvutslettende kristne, en sjelden gang fra muslimer. For Italias vedkommende gav den famøse krusifiksdommen sekularistene vann på mølla i så måte, og det dukker stadig opp krav fra foreldre om at tradisjonen må opphøre, noe enkelte rektorer har gitt etter for i de senere årene. Men Strasbourg-dommen må ha vekket opp folk, for i år hører man stadig oftere at andre foreldre tar til motmæle mot slike krav, under henvisning til at det er en krenkelse av det store flertallet av barna å berøve dem for feiringen de har gledet seg til, og et overgrep ikke å la dem ta del i denne viktige tradisjonen.