Nytt

Om du så TV2s dokumentaren om Magne onsdag kveld, uten å felle en tåre, da er det verken Dokument 2 eller hjerneskadde Magne det er noe feil med, det er tårekanalene. Det som skulle til for at Magne skulle sprenge grenser – både for seg selv og ikke minst for norsk helsevesen – var usedvanlig energiske og initiativrike foreldre med sparepenger i banken, et bygdesamfunn som støttet helhjertet opp om det som ble en todelt kamp, og et TV2 team: Mot et usedvanlig rigid norsk helsevesen, for at sønnen Magne på 27 år skulle få et mer verdig liv.

Magne Skåden fikk tidlig i sitt liv diagnosen ’ dyp mental retardasjon’ ved Tromsø sykehus. Dette, fulgt av den nedslående medisinske meldingen om at Magne ikke kunne forstå mer enn en 15 måneder gammel baby, og videre – slik ville status etter alt å dømme være livet ut. For det hadde nemlig det statlige norske helsevesenet kommet frem til, og da skal pasienten og det som måtte være av pårørende, nabolag og bygdefolk være sterke for i det hele tatt å komme av flekken. Her er nemlig det meste fortsatt låst i en helselogikk som sier at diagnosen isolert sett er langt mer retningsgivende enn pasienten, og siden diagnosen – som i dette tilfellet er satt av de samme som behandler og evaluerer pasienten – er premissene helt samtidig plassert slik at kartet bestemmer terrenget. Om så terrenget viser seg helt forandret for hele Norge i en særdeles godt gjennomarbeidet TV2-reportasje, står nevrologene ved Tromsø sykehus steilt på sitt. Og så blir alt med ett veldig synlig også for de medisinsk ukyndige. En kile bankes inn i betongen, og utfordrer en forsteinet kultur på innsiden: Se på mennesket, ikke på flatskjermer og gamle diagnoser.

Magne-effekten kommer!

De sjokkartede historiene om folk som har bråvåknet av koma, etter å ha ligget som en grønnsak rett ut i flere måneder og år, forandret gradvis vårt syn på aktiv dødshjelp. Til tross for et overrumplende forsøk på tilbakefall på Fremskrittspartiets årsmøte. Men det er ikke noe krav at vi skal forstå alt.

Den særdeles sterke TV2-dokumentaren vil filleriste viktige deler av norsk helsevesen, og bærer i seg eksplosive potensialer til en prinsippdeatt som har glimret med sitt fravær. Dette dreier seg nemlig også om ideologi, helt fra Karl Evangs tid. Dette berører i utgangspunktet alle som blir parkerte mer eller mindre hjelpesløse under en trøstesløs diagnose rundt om på institusjoner og hjemme i stuene, gjerne med slitne og frustrerte pårørende. Og uten at diagnosen blir vurdert på nytt om pasienten skulle forandre seg.

Hva sa ekspertisen til TV2 når Magnes intense treningsprogram i regi av det amerikanske Doman-instituttet begynte å få helt konkrete og synlige resultater? Jo, de sa (sitat): – Det vi har sett er nedfelt i diagnosen vår, og sånn sett kommer vi ikke lenger.

Uten at Dokument 2s kommentator behøver å si ett eneste ord etterpå eksploderer kimen i problemkomplekset i norsk helsestell rett i ansiktene på fjernsynsseere over hele landet, mens tårene fortsatt renner. En nekter å se på pasienten! En ser på diagnosen, og siden en gjerne har satt den diagnosen selv, oppstår er velkjent fenomen kalt prestisje. Og maktspråk. Konklusjonen blir følgelig forutsigbar, som et ekko fra alle papirtigre i vårt eventyrlige byråkrati i flere etater. Man har tatt en avgjørelse, og siden man har tatt denne avgjørelse er det slik, til Dovre, men ikke Magne, faller. Om så TV2 kamerateam filmer en tidligere hjelpesløs pasient gående nedover bygdeveien i hjembygda Markabygda utenfor Harstad! Det overbeviser ikke i norsk helsevesen. Man har nemlig en diagnose, lesbar på en flatskjerm på Tromsø sykehus. Å nei, da hjelper det slett ikke om Magne er oppe og går, sammen med foreldre, søsken og et lite bygdesamfunn der nord som lyser fantastisk opp i høstmørket over hele Norge. Nå skal det ikke så mye mer til for at pasienter blir sett bak flatskjermene, og at norsk helsevesen presses til nytenkning. Hvor mange pasienter som basert på sårt oppsparte midler må reise til ekspertise på institutter i USA og andre land for at livet skal få en sjanse, se det er et annet spørsmål.

Takket være Magnes utholdenhet, takket være foreldre, takket være et bygdefolk i Skånland kommune utenfor Harstad og et slitesterkt reportasjeteam fra TV2, – vil nye dører åpne seg. Nå er det bestemt at Magnes familie skal få støtte gjennom det offentlige helsevesen for å kunne fortsette treningsopplegget, kalt domantrening, fra Doman-instituttet i USA.

En milepæl, ikke bare for utrettelige Magne og dem han har rundt seg der nord, men en milepæl for oss alle som hver på vår måte vil få våre diagnoser i tidens fylde. Og med det er det ikke bare fortsatt mye håp og støtte for Magne, men også et ørlite håp om god bedring for norsk helsevesen. Om det hjelper med Kristin Halvorsen som helseminister, se det gjenstår å se. Som nevnt, dette handler også om ideologi, og der er vi redd Helse-Norge i bokstavelig forstand har for mange lik i lasten.

Takket være Magne i Skånevik kommune utenfor Harstad vil det fra nå av oppstå noe tvil om de fleste pasientgrupper i sekkeposten autisme, og til alle fremmedartede diagnoser som er relatert til dette komplekset. Historien om Magne, som vi i siste del av programmet ser gående bortover bygdeveien er ikke til å snakke seg bort fra. Men det forsøker sannelig fortsatt ekspertisen i norsk helsevesen.

Roy Vega

TV2: Magne gir aldri opp