Interlude

Av Beethovens pianokonserter er den femte, også kalt Keiserkonserten, den mest populære. Jeg liker den første bedre, den lange orkesterinnledningen viser oss komponistens individualisme i mye større grad enn de andre konsertene gjør.

Verket ble gitt opusnummer 15, og er egentlig Beethovens tredje pianokonsert. Den første han skrev (den «nullte») finnes bevart bare i ikke-orkestrert versjon. Verket som i dag kalles hans andre pianokonsert ble komponert flere år før op. 15, men publisert senere.

Her hører vi Murray Perahia med London Symphony Orchestra og Georg Solti. Disse to må vel kunne kalles kunstneriske motpoler. Perahia er kjent som den store lyrikeren blant musikerne, og Solti la seg gjerne på den mer brutale Toscanini-linjen. Men deres Beethoven-innspillinger fra London viser et samarbeid som fungerte så det suste.

Første sats – andre del

Andre sats – første del

Andre sats – andre del

Tredje sats