Da Joseph Joachim urfremførte sin gode venn Johannes Brahms’ eneste fiolinkonsert i januar 1879, ble mange skuffet. Her var ikke de lettfattelige solopartiene, danserytmene eller sprudlende livsglede som preget Beethovens konsert for samme instrument. Brahms hadde med dette verket, som med sine pianokonserter, vektlagt symbiosen mellom solisten og orkestret. Solisten fremstår som likestilt med orkestermedlemmene […]

Bli abonnent eller logg inn – hvis du allerede er abonnent – for å lese denne artikkelen. Pluss-artikler blir frigitt 24 timer etter publisering. Arkiverte artikler er forbeholdt abonnenter.