Da Joseph Joachim urfremførte sin gode venn Johannes Brahms’ eneste fiolinkonsert i januar 1879, ble mange skuffet. Her var ikke de lettfattelige solopartiene, danserytmene eller sprudlende livsglede som preget Beethovens konsert for samme instrument. Brahms hadde med dette verket, som med sine pianokonserter, vektlagt symbiosen mellom solisten og orkestret. Solisten fremstår som likestilt med orkestermedlemmene […]
For å lese denne artikkelen nå, må du bli medlem eller logge inn hvis du allerede er medlem. Artikkelen blir forøvrig frigitt 12 timer etter publisering.