Nu glider båten mot skjærgårdsøen, en ø i havet med grønne strande. Her lever blomster for ingens øyne, de står så fremmed og ser meg lande. Mitt hjerte blir som en fabelhave med samme blomster som øen eier. De taler sammen og hvisker selsomt, som børn de møtes og ler og neier. Her var jeg kanskje i tidens morgen som hvit spirea en gang at finne. Jeg kjenner duften igjen fra fordums, jeg skjelver midt i et gammelt minne. Mitt øye lukkes, en fjern erindring har lagt mitt hode ned til min skulder. Så tettner natten inn over øen og havet buldrer Nirvanas bulder.

Knut Hamsun Det vilde kor