Sakset/Fra hofta

John Olav Egeland har en knakende bra kommentar om ytringsfriheten i dagens avis. Han viser hvorfor denne livsviktige friheten likevel får en stemoderlig behandling. Det ligger i ytringsfrihetens natur: det er ikke en rettighet som alle andre. Den krever noe, og der den koster, er det lett å si at prisen er for høy, at det som sies ikke er så viktig.

Når staten vil gå inn og regulere grensene er man virkelig ute på ville veier. Ytringsfriheten har noen grunnvilkår som adskiller seg fra andre rettigheter og det er på tide vi forstår dem. Egeland gir et godt bidrag.

YTRINGSFRIHETEN mangler den teflonkarakter og logiske stringens som innbyr til allmenn applaus og varme. Den er en paradoksal frihet fordi den åpner for – og tillater – meninger (men ikke handlinger) som kan være mørke, kontroversielle, krenkende, kriminelle eller diskriminerende. Der ytringsfriheten holdes i hevd gjennom bruk, vil aktørene ikke bare utfordre makthavere, men alle som mener de forvalter opphøyde sannheter eller dyder. På dette punkt er det ingen forskjell på en troende pinsevenn eller en troende marxist. Ytringsfriheten er en rullende tornebusk. Den utfordrer fordi den bærer med seg alle motsetninger: Pornografi og kjærlighet, tro, tvil og iskald fornektelse, politikk og propaganda, sannhet og løgn, det tenkte, det følte og det som bare er overflatisk. Her er ikke noe tempel, snarere et loppemarked eller et torg hvor den som leter kan finne det verdifulle mellom det unyttige.

EN SÅ LURVETE frihet er det vanskelig å betrakte som viktig eller overordnet. Ikke minst fordi det opprinnelige idealet om politisk og litterær kommunikasjon er utvannet av kommersielle og teknologiske krefter. Medienes juridiske og økonomiske privilegier er historisk en byttehandel som forutsetter at de har ansvaret for samfunnets politiske kommunikasjon. Problemet er at denne kjerneoppgaven med tida er redusert til en brøk i et stadig større og mer brokete landskap. Alle seiler under samme flagg, selv om jussen faktisk gir større beskyttelse til ytringsfrihetens kjerneoppgaver enn til journalistisk underholdning. Men foretar vi et hardhendt politisk eller juridisk skille mellom det viktige og uviktige, mellom det rene og det urene, er vi allerede i strid med ytringsfrihetens grunnidé. De valgene skal hvert enkelt menneske gjøre, ikke staten eller dens organer.

Det urene idealet