Hans Rustad Da Jyllands-Posten publiserte Muhammed-karikaturene døde flere pakistanere i protester mot tegningene. Denne gang har muslimer myrdet uskyldige sivile for fote i et naboland. Hvor sterke burde ikke protestene være denne gang, skriver Thomas L. Friedman.
On Feb. 6, 2006, three Pakistanis died in Peshawar and Lahore during violent street protests against Danish cartoons that had satirized the Prophet Muhammad. More such mass protests followed weeks later. When Pakistanis and other Muslims are willing to take to the streets, even suffer death, to protest an insulting cartoon published in Denmark, is it fair to ask: Who in the Muslim world, who in Pakistan, is ready to take to the streets to protest the mass murders of real people, not cartoon characters, right next door in Mumbai?
After all, if 10 young Indians from a splinter wing of the Hindu nationalist Bharatiya Janata Party traveled by boat to Pakistan, shot up two hotels in Karachi and the central train station, killed at least 173 people, and then, for good measure, murdered the imam and his wife at a Saudi-financed mosque while they were cradling their 2-year-old son — purely because they were Sunni Muslims — where would we be today? The entire Muslim world would be aflame and in the streets.
Friedman skriver at det beste middelet mot terror er at fellesskapet reiser seg og sier NOK! Ikke i vårt navn. Mumbai-terroren har gjort inntrykk på mange, også i Pakistan. Men de som går ut på gaten er de fanatiske. De fornuftige, vanlige menneskene gjør ikke det. Det finnes ikke noe sivilt samfunn som kan kanalisere deres meninger. Det er den store tragedien i den muslimske verden. Det som måtte være av moderasjon taper overfor de iltre, de hatefulle, og krenkede.
I Mumbai nektet den største muslimske gravlunden å gravlegge terroristene. Ville det samme skjedd i Pakistan? Der ville trolig flere radikale imamer vært mer enn villig til å forrette, og deri ligger problemet.
