Sakset/Fra hofta

Antropologen Claude Lévi-Strauss hadde enorm innflytelse og høy status på 60-70-tallet. Den gang ble kritiske refleksjoner over den hvite manns utbredelse oppfattet som et tegn på dannelse. I dag virker ordene annerledes.

I sin bok Tristes Tropiques fra 1955 skriver Claude Lévi-Strauss med bestyrtelse om indianerne i Brasil: «…. utvikligen av den vestlige sivilisasjonen ble en uhyrlig og uforståelig katastrofe for en stor og uskyldig del av menneskeheten». Utallige omreisende teoretikere gir den dag i dag uttrykk for den samme følelse av avsky. Førti år etter Lévi-Strauss kan vi konstatere det samme:

Europa er imot seg selv: Vi vet at anti-oksidentalismen er en europeisk tradisjon som strekker seg fra Montaigne til Sartre, og som inngir små drypp av relativisme og tvil i en god samvittighet som er sikker på sin rett. I tidligere tider trengtes det et visst mot for å avsløre conquistadorenes sivliserende misjonsvirksomhet i imperienes tid. I våre dager er et nok med litt saueflokk-mentalitet.

«Vestens død betyr ikke nødvendigvis verdens undergang, den er tvert imot betingelsen for at nye verdener, en ny sivilisasjon, en ny æra skal få utvikle seg, påstår økonomen og filosofen Serge Latouche.

(Er det ikke noe av det samme sentimentet bak SVs programerklæring om at USA utgjør den største trussel mot verdensfreden?)

Pascal Bruckner: Botferdighetens tyranni.

Les også

-
-
-
-