Kommentar

To lokalsamfunn – Bygland i Agder og Rykkinn i Bærum – opplever det samme: Det har skjedd en grufull forbrytelse i deres midte, bokstavelig talt for åpen scene. Det i seg selv er skremmende. Volden oppleves som instinktiv, ukontrollerbar. For lokalsamfunnene splintrer dette hverdagen og minner om at noen blant dem bærer destruktive krefter i seg. At dette skjer med nye landsmenn er fellesnevneren som setter i gang mange tanker og følelser, også hos innvandrere.

Ingen sa det bedre enn Shamsadin Faramarzi, far til 17 år gamle Watan som ble knivdrept av en kamerat på Rykkinn søndag.

– Vi har dårlig erfaring med vold i Midtøsten og i Iran. Vi kom til Norge for å få fred, men det skjer vold også i Norge, sa faren i en appell under minnestunden.

Han benyttet anledningen til å ta avstand fra vold.

– Jeg håper dette er siste gang vi opplever vold i vårt lokalsamfunn. Vi må ta lærdom av dette, sa Faramarzi.

Det er det som er spørsmålet: Hvordan tar vi lærdom? Mye tyder på massiv motstand hos det offisielle Norge mot å ta konflikter og annerledes verdier inn over seg. Idyllisering og Kardemomme-lover ser ut til å være en forutsetning for at det offisielle Norge kan gjøre jobben. Bak ligger frykt, kan det se ut til. Åpner man opp for hvor vanskelig dette er, vil folks protester mot asylmottak f.eks bli overveldende.

Men folk har for lengst oppdaget de problematiske sidene, ikke mellom nordmenn og asylsøkere, men mellom asylsøkerne selv. Likevel går journalistene som katten rundt grøten når slike drap skjer. Først gradvis kom det frem at Watan fra Rykkinn var kurder fra Nord-Irak og kameraten som stakk var fra Pakistan. Disse opplysningene går selvsagt med en gang i «miljøene». Faren ba om at det ikke måtte skje hevnaksjoner, men var heller ikke villig til skjønnmaling. Han sa: Hvis man tar med en 25 cm lang brødkniv til et møte og sender trusler på forhånd, har man kanskje forberedt seg.

I Bygland var det sjalusien og den maskuline dominansen som herjet. Det er omfanget og intensiteten som forskrekker. Det finnes eksempler blant enkeltindivider i Norden på lignende oppførsel, men her må man bare erkjenne at det er snakk om et kulturelt trekk som strekker seg over et stort område. Kvinnesynet og brutaliteten er kulturelt sanksjonert og legitim. Den 38 årige irakiske drapmannens 16 år gamle sønn er nå tiltalt for medvirkning til drapet på moren på 31 år. Moren ble drept foran øynene på de fire barna, og denne settingen er ikke uvanlig. Hun var sammen med sin norske kjæreste, og det var kanskje også et poeng for den fraskilte.

Hvordan skal det norske samfunn forholde seg? Det første er å lytte til stemmene blant innvandrere som er villig til å forklare oppfatninger og regler.

Ikke alle kurdere og pakistanere er «slik» som disse forbrytelsene kan tyde på. De kommer fra kollektive kulturer. En inngangsport kan være det norske bygdedyret. Det kan være skremmende nok. Det pakistanske eller kurdiske er langt verre, og finnes i mange versjoner. Individets underkastelse under kollektivet er felles for dem. Men akkurat som i Norge er det mennesker som gjør opprør mot bygdedyret. Man må samarbeide med dem som har brutt ut av den kollektive tvangstrøya. Men gjør det offisielle Norge det?

Det synes snarere som om man ser på talsmenn/kvinner for det tradisjonelle synet som mer autentiske. To eksempler: Aftenpostens promotering av Mohammad Usman Rana. NRK har en ordning med trainee-plasser for unge med flerkulturell bakgrunn. Sara Azmeh Rasmussen søkte men fikk beskjed om at hun var for profilert, selv om hun var overkvalifisert. Nå har leder av Muslimsk Studentersamfunnn, Miriam Javed, kommet inn. Hun bærer hijab og er sterkt troende, og har stått frem som en forsvarer for det rettroende synet på islam. Hun er altså ikke for profilert.

Oppegående innvandrere har for lengst distansert det offisielle Norge når det gjelder innsikt. Vanlige folk har for lengst funnet ut at de ikke får noen svar.