Hans Rustad Hver gang det røde borgerskapet føler verden går dem imot, roper de på dommeren! Det er ikke lenger historiens hjul og deres historiske mandat, men den gode tone. Dette er noe nytt og må bety at de føler seg trengt.
Første gang jeg virkelig la merke til det var da Line Stalsberg åkket seg over stanken fra blogsfæren. Hvor ble det av den dannede talen? Det var slik man snakket i Christiana i 1880-årene.
Nå er det Samtidens redaktør Christine Sandnes som er ute i samme ærend. Verden har vært slem mot Dag Solstad for hans syn på ytringsfriheten. De andre kan selvsagt ikke lese, men heller ikke oppføre seg. Dessuten er de uredelige og mindre smarte enn Solstad.
Enten er disse kommentatorene svake lesere, eller så benytter de uredelige retoriske grep for å framstille seg som smartere enn Dag Solstad. Det er det i virkeligheten svært få norske journalister som er. Det som ser ut til å ha unnsluppet mange av Solstads kritikere, er at dette er en litterær tekst. Den er ikke monologisk, den forteller ikke hva som er riktig og sant og ferdig med det. Den gir derimot stort rom for tolkning.
Monologisk er et ord Sandnes bruker flere ganger som et sesam-sesam. Jeg vil tro det betyr logisk og konsekvent. Det bør en tekst være når man skriver sakprosa om et konkret emne. Men Sandnes påstår at Solstads tekst er mangetydig. Det er den ikke.
Hegemoni
Når meningsadelen føler seg truet blir plutselig de andre hegemonister, så også for Sandnes/Solstad. Kokkvold gjøres til en fjerde statsmakt i seg selv. Man vil ikke se at han har kjempet en ensom kamp mot overmakten og likegyldigheten. Det er fordi han har hatt rett at han nå gjøres til overmakten. Det sier noe om hvor perfid og utafor Solstad/Sandnes er.
– Første gang jeg leste essayet hans tenkte jeg «oi, her har han funnet fram til det eneste virkelige tabuet i norsk offentlighet». Solstad utfordrer et uimotsagt hegemoni med sitt essay. Det er derfor ikke overraskende at det blir debatt rundt dette, men jeg hadde vel ikke trodd det skulle bli så voldsomt. Jeg tror nok ikke reaksjonene hadde vært like intense dersom debatten ikke hadde tatt utgangspunkt i ytringsfrihet og muslimer, dessverre. Dette handler om hvordan vi framstiller oss sjøl i møte med de andre.
Å snakke om respekt for ytringsfrihet som et hegemoni, som handler om makt, er en underlig øvelse. Når debatten ble slem skyldtes det selvsagt at det handlet om muslimer, og dermed har man vist hvorfor det ble slemt. Ytringsfriheten dyrkes som et skalkeskjul for å ramme muslimer, den hylles så lenge den kan brukes til å ramme andre. Dette antyder Sandnes og Solstad sier det eksplisitt.
Hva er det de er redd for? De er redd for noe.
De er redd for at det skal gå opp for publikum at vi befinner oss i forskjellige verdener. Det gjorde de – ytre venstre – og vanlige folk også i 70-80-årene. Men nå er det annerledes. Nå er det en annen virkelighetsforståelse til stede – i form av dyrkelsen av det flerkulturelle og den muslimske – de to flyter over i hverandre. Men vanlige folk kjøper ikke denne, og dermed oppstår en avgrunn. Solstad og Sandnes, Heger og de andre kjenner nok luftstrømmene fra dypet, men gjør alt for å glatte over, ved å omfortolke, vri på og moralisere. Det hjelper ikke. Kløften er denne gang reell, og de velger uvegerlig den alternative virkeligheten. Igjen.
