Sakset/Fra hofta

Mens muslimske særinteresser har relativt fritt spillerom i Europa, møter de langt sterkere motstand i USA. Det skjer ikke alltid med de mest saklige metoder. Man ønsker å hindre at muslimer får en fot i døren, og da benytter man de mest effektive virkemidler.

Debbie Almontaser arbeidet i Utdanningsseksjonen i New York City kommune, og ville danne en skole der elever kunne lære arabisk. Det skulle være en offentlig skole med et spesialtilbud, som det er 60 av i NY. Men arabisk er ikke et hvilket som helst språk i NY med sitt sterke innslag av jøder. Noen lurte på hvilke bøker man skulle bruke, hvordan Midtøsten skulle presenteres, hvem som sto bak osv, og ballen begynte å rulle.

Daniel Pipes engasjerte seg, og skrev et innlegg mot skolen som han idag innrømmer var svakt fundert. Men for Pipes er det viktig å motarbeide en glideflukt han ser i Europa, der muslimske oppfatninger av samfunn og politikk gradvis får innpass. Så bruker han heller noen grovkornede formuleringer. Det var en kamp Almontaser var dømt til å tape.

The conflict tapped into a well of post-9/11 anxieties. But Almontaser’s downfall was not merely the result of a spontaneous outcry by concerned parents and neighborhood activists. It was also the work of a growing and organized movement to stop Muslim citizens who are seeking an expanded role in American public life. The fight against the school, participants in the effort say, was only an early skirmish in a broader, national struggle.

«It’s a battle that’s really just begun,» said Daniel Pipes, who directs a conservative research group, the Middle East Forum, and helped lead the charge against Almontaser and the school.

In the aftermath of Sept. 11, critics of radical Islam focused largely on terrorism, scrutinizing Muslim-American charities or asserting links between Muslim organizations and violent groups like Hamas. But as the authorities have stepped up the war on terror, those critics have shifted their gaze to a new frontier, what they describe as law-abiding Muslim-Americans who are imposing their religious values in the public domain.

Skolen skulle oppkalles etter den libanesiske kristne poeten Khalil Gibran, for å signalisere kulturell orientering.

The danger, Pipes says, is that the United States stands to become another England or France, a place where Muslims are balkanized and ultimately threaten to impose sharia.

«It is hard to see how violence, how terrorism will lead to the implementation of sharia,» Pipes said. «It is much easier to see how, working through the system — the school system, the media, the religious organizations, the government, businesses and the like — you can promote radical Islam.»

Pipes refers to this new enemy as the «lawful Islamists.»

They are carrying out a «soft jihad,» said Jeffrey Wiesenfeld, a trustee of the City University of New York and a vocal opponent of the Khalil Gibran school.

Men motstanderne av skolen hadde ikke mye å kritisere Almontaser for. Hun hadde mange forbundsfeller og forsvarere, også blant jøder. Men så skjedde det: På en arabisk kulturmesse ble det solgt en T-skjorte med påskriften «Intifada NYC». Almontaser ble intervjuet av New York Post og forsøkte å forklare ordet «intifada», som opprinnelig betyr «å riste av seg», men som i newyorkernes ører hørtes ut som et forsøk på bortklaring. New York Post kunne henge ut Almontaser i en tendensiøs overskrift.

Den jødiske organisasjonen Anti-Defamation League planla på et tidspunkt å gi opplæring og støtte mot trakassering, men da reagerte arabere med å anklage henne for å samarbeide med sionistene!

As the attacks continued, Joel Levy of the New York chapter of the Anti-Defamation League published a letter defending Almontaser in The Sun. Levy made reference to the possibility that his organization would provide anti-bias training to Almontaser’s staff.

The letter caused a stir among some Arab-Americans, who were bothered by Almontaser’s ties to Jewish groups. In late June, Aramica, an Arabic and English newspaper based in New York, ran a cover story with the headline «Zionist Organization Supports Gibran School Principal,» focusing on the link between Almontaser’s school and the Anti-Defamation League.

In just five months, Almontaser’s image had been transformed. She was rendered a radical Muslim by one group and a sellout by another.

Tilbudet fra Anti-Defamation League kom før T-skjorte-bråket. Forsøket på å nynasere tolkningen av ordet slo negativt ut, og utdanningsseksjonen tvang henne til å be om unnskyldning. Det endte med at hun ble «frivillig» sagt opp.

Almontaser er fremdeles ansatt i utdanningsseksjonen, men skolen ble ikke den suksess hun hadde håpet på. Bare 20 prosent av skolens 60 elver er arabere, og det har vært mye bråk.

New York Times er ambivalent. Saken er et eksempel på det liberale dilemma. I norske medier ville nok saken fått en mer entydig presentasjon. Der har mange valgt side.

A Muslim educator’s dream, branded a threat in the U.S.
U.S. Muslims face growing movement to limit their public lives