Kommentar

Hva står Obama for? Personlig ble jeg bekymret da jeg så at Anthony Lake var del av hans utenrikspolitiske team, som bestemmer hans policy. Lake har visst konvertert til jødedommen, men som nasjonal sikkerhetsrådgiver var han noe av det mest utydelige og handlingsvegrende man kan tenke seg. Når man så leser at Obama vil forhandle uten betingelser med land som Syria og Iran, får det en annen betydning. Er det noe innhold hos Obama, eller er det bare vekkelsesmøte?

Jeg må si jeg ennå har til gode å høre han si noe mer konkret enn at USA må ut av Irak snart. Det er populisme, og han vet at det ikke går. Likevel gjentar han det.

David Brooks er kommentator i New York Times. Han er som mange andre fascinert av Obama-bølgen, men på et eller annet punkt etterlyser man innhold. Eller er det bare vekkelse? Da må man regne med nedturer. Brooks beskriver noe han kaller Obama Comedown Syndrome og sammenligner Obama med en rus. Man må ha stadig sterkere doser for å holde på effekten, men til slutt kommer nedturen.

Up until now The Chosen One’s speeches had seemed to them less like stretches of words and more like soul sensations that transcended time and space. But those in the grips of Obama Comedown Syndrome began to wonder if His stuff actually made sense. For example, His Hopeness tells rallies that we are the change we have been waiting for, but if we are the change we have been waiting for then why have we been waiting since we’ve been here all along?
..
As the syndrome progresses, they begin to ask questions about The Presence himself:

Barack Obama vowed to abide by the public finance campaign-spending rules in the general election if his opponent did. But now he’s waffling on his promise. Why does he need to check with his campaign staff members when deciding whether to keep his word?

Obama says he is practicing a new kind of politics, but why has his PAC sloshed $698,000 to the campaigns of the superdelegates, according to the Center for Responsive Politics? Is giving Robert Byrd’s campaign $10,000 the kind of change we can believe in?

If he values independent thinking, why is his the most predictable liberal vote in the Senate? A People for the American Way computer program would cast the same votes for cheaper.

And should we be worried about Obama’s mountainous self-confidence?

These doubts lead O.C.S. sufferers down the path to the question that is the Unholy of the Unholies for Obama-maniacs: How exactly would all this unity he talks about come to pass?

Brooks gjør noe så enkelt som å sammenholde det han hører Obama si, med det han har gjort i Senatet. Han snakker om uavhengighet, men er høyst forutsigbar. Kanskje han ikke blir en Kennedy, men en ny Clinton i Det hvite hus? Clinton var også desperat etter konsensus og høye sifre i meningsmålinger og brød seg lite om prinsipper, hvis det kolliderte med populariteten.

Obama sier han skal forene, som en predikant forkynner han håp og enhet. Men i Senatet har han unngått å ta stilling i viktige saker hvor det gjaldt om å kjempe. Det virker ikke spesielt tillitsvekkende, antyder Brooks, for politikk handler om å kjempe. Enhet er ikke noe som kommer av seg selv.

The Gang of 14 created bipartisan unity on judges, but Obama sat it out. Kennedy and McCain created a bipartisan deal on immigration. Obama opted out of the parts that displeased the unions. Sixty-eight senators supported a bipartisan deal on FISA. Obama voted no. And if he were president now, how would the High Deacon of Unity heal the breach that split the House last week?

Det er heller ikke tillitsvekkende at Obama nå angriper Hillary for å ha rost NAFTA, frihandelsavtalen med Mexico. Den er uopulær i Ohio hvor den har kostet 50.000 jobber. Obama sier NAFTA har kostet én million amerikanere jobben. Det er populistisk velgerfrieri å spille frihandelskortet.

Obama angriper også McCain for å være for tett på lobbyistene. Brooks tar for seg McCains rulleblad. Det er ingen annen i Senatet de siste 20 år som har gjort seg så upoulær ved å gå mot mektige interesser, og det er en av hovedgrunnene til at McCain er så uopulær hos mange republikanere. Han har tråkket på for mange interesser.

Brooks trekker også frem en ukjent side ved New York Times oppslag om McCain og lobbyisten Vicki Iseman sist uke. McCains to viktigste medarbeidere John Weaver og Rick Davis. Weaver måtte gå. Han er den eneste kilden til NYTimes-storyen som står frem ved navn. Konflikten mellom de to forgiftet hele staben til McCain, skriver Brooks. Det lyder som en informasjon man uvegerlig burde ha for å vurdere gehalten i Nytimes-storyen om McCain.

Brooks gjør det en uavhengig kommentator skal gjøre: stille kritiske spørsmål på vegne av leserne. Er Obama bare «hot air»? USA tåler ikke en ny waffler i Det hvite hus. Det er kanskje noe i det Hillary sier om kompetanse. USAs politiske prosess tåler heller ikke et karaktermord på det som kan være den mest usannsynlige kandidaten på mange år: en kandidat med guts og integritet. Hvis han da ikke har vært i seng med Vicky. Da er det slutt før det har begynt.

When the Magic Fades

The Real McCain

The McCain World Rift

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også