Uansett om det var mye å utsette på Benazir Bhutto, er hennes død for en selvmordbomber et stort tap for verden og en seier for de mørkeste krefter. Benazir var kvinne, og hun markerte opposisjon til islamistene og Al-Qaida og deres separate stat i nordvest. Det var nok til å få henne drept.

Det er et tap for demokratiet at Pakistans viktigste opposisjonspolitiker blir drept noen dager før parlamentsvalget.

Allerede da hun vendte tilbake 18. oktober var det et alvorlig attentat mot henne, et klart varsel om hva hun risikerte ved å vende hjem. Tilhengerne anklaget Musharraf for å svikte henne.

Musharraf har indirekte bidratt til situasjonen ved å gi jihadistene altfor stort spillerom. Der han har vært defensiv, lovet Bhutto å være offensiv. Det kan ha kostet henne livet.

Pakistan har ikke råd til å miste en politiker av hennes kaliber. Musharrafs prestisje og tillit er for nedadgående. Han er en mann på vei ut. Hvem skal fylle tomrommet?

Landet er ustabilt. Musharraf har prestert å legge seg ut med også de liberale kreftene, som advokatene og rettsapparatet, slik at kreftene som ønsker lov og rett er splittet. Det må være en ytterst mørk stund for de demokratiske, opplyste menneskene.

Selv om vestlige medier har fremstilt Musharraf som vestvennlig, er bildet mer nyansert. Musharraf har drevet en komplisert balansegang. Han har gjort innrømmelser både til høyre og venstre for å kunne sitte med makten. Det verste var fredsslutningen med klanlederne i stammeområdene i Waziristan i september for ett drøyt år siden. Stammelederne lovte at utenlandske krigere ikke skulle få operere fritt. Hæren trakk seg ut. Avtalen var selvfølgelig en stor bløff: Taliban og Al-Qaida fikk nå et nytt friområde. Siden har de fortsatt å utbre sin innflytelse. Angrepene over grensen til Afghanistan økte dramatisk, og den senere tid har de også regelrett erobret nye områder i Pakistan, fremfor alt den viktige Swat-dalen.

Musharraf satte foten sent ned. For sent. Da han endelig satte sikkerhetsstyrker inn mot Den røde moské i Islamabad, oppnådde han ikke annet enn å erobre området. Svaret var en bølge av selvmordsaksjoner som bare har fortsatt, mot hæren og mot sivile.

Musharraf har latt ledere for Al-Qaida og Taliban få operere fritt. Han har visst adressen til lederne i byer som Quetta og Peshawar uten å foreta seg noe. På en måte er dagens attentat resultatet av denne politikken.

Alarmen går nå i hovedsteder verden over. Pakistan er et viktig land. Det har 167 millioner innbyggere, et ustabilt styre og atomvåpen. Islamistene og jihadistene har etter sigende bare 15 prosents oppslutning, men kan gjøre stor skade så lenge de får operere fritt.

Attentatet på Bhutto er en svart dag for alle demokrater. Pakistanerne hadde fortjent bedre. De ønsker ikke en slik utvikling.