Sakset/Fra hofta

Temaet jødefiendtlighet har utløst noen assosiasjoner hos skriveglade lesere som ikke nødvendigvis er reds. Tvert om kan koblingene sies å være problematiske.

Utgangspunktet var Nina Grünfelds kronikk om hvordan «noe» skjer i samfunnet som berører henne som datter av en norsk jøde. Det handlet ikke bare om antisemittisme og skuddene mot synagogen og truslene mot hennes avdøde far fordi han hadde vært rettspsykiater på Arfan Qadeer Bhatti. Det handlet om strømninger som beører oss alle: om en likegyldighet og manglende evne til å se farer.

Men faste kommentatorer kobler dette øyeblikkelig til kampen mot islam, og nevner overfallene på Stopp Islamiseringen av Danmark, SIAD.

Dette er en overforenkling av virkeligheten som i seg selv er problematisk.

Det finnes en tendens til å koble alt til «kampen mot islam», og det skjer nærmest på autopilot. En ting er at det blir en kjedelig debatt: sirkelen blir stadig mindre, og kretsen av meningsfeller hisser hverandre opp. Til slutt risikerer man å miste noe av realitetssanssen. Man er ikke lenger åpen for korrektiv.

Møtet mellom Islam og Vesten er en erkjennelsesprosess. Det er ikke slik at vi sitter med fasit en gang for alle. Personlig mener jeg noe helt annet idag enn for et par år siden. Vi utvikler oss. Slik må det være. Både fordi størrelsene – islam og Vesten – er så upresise, og fordi det skjer så mye.

Det kan ikke bare være slik at muslimer skal forandre seg. Vi forhandres også i synet på oss selv. Faren for hat og sekterisme er opplagt til stede. Hvordan skrive om så mye destruktivt uten selv å ta farge av det? Man må alltid se etter håpet og spørre om konsekvensene av ens handlinger.

Stopp Islamiseringen av Danmark fører et outrert språk. Det samme gjør FOMI i Norge. De iverksetter konfrontasjons-demonstrasjoner. Som å gå inn i Gellerupparken i Århus, der det bor et stort antall muslimer. I år ble avlyst, men forrige år ble det slagsmål. Er det smart? Hva er det man oppnår? Er det et mål i seg selv å egle opp folk? Tror man det opplyser dansker flest?

Vanlige mennesker rygger tilbake for vold. De ser ikke noe annet budskap.

Danmark har et voldelig venstreekstremistisk miljø som Norge aldri har hatt. Volden er nå gått over i de autonomes miljø. Trolig var det de som overfalt SAID-medlemmer i en garasje søndag. Det er selvfølgelig helt forkastelig og skremmende. Men jeg kan ikke være med på at de er uskyldige ofre. Sammenhengen er mer kompleks.

Utenfor konferansesenteret hvor de skulle demonstrere dukket det opp 18 SAID-sympatisører med munnbeskyttelse. De var forberedt på å slåss. Politiet tok dem med seg, skrev Ritzau. Man får heller ingen sympati i mediene ved provokatoriske metoder. Så kan man grave seg ned og si det er politisk korrekt tyranni. Men er det så enkelt?

Vi trenger ikke den type martyrer som det her legges opp til.

Forandringene, utfordringene og truslene vi står overfor krever det ytterste av oss. Uroen Nina Grünfeld ga uttrykk for, fortjener et annet svar.