Hans Rustad Godstog samles fra spor, den melankolske ramling legger det stumme landskapet i sine lenker Månen flyr så lett som en frigitt fange. De istykkerslåtte stenene ligger på sine egne skygger, de funkler for seg selv, de er på sin plass som aldri før. Er denne tunge natten en splint av et gigantisk mørke? Den faller […]
Logg inn for å lese videre (abonnenter).
Støtt uavhengige nyheter!
Bli abonnentPluss-artikler blir åpnet 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
