Hans Rustad Valget i Frankrike var en idékamp. Oppfatningen av Frankrike som et land der folk ikke vil oppgi godene, og er kritiske til markedskreftene og USA, viste seg ikke å stemme.
Da det kom til stykket sa et flertall ja til tanker som sosialistpartiet og politisk korrekte, venstreorienterte journalister vurderer som farlige. Bildet av Frankrike må justeres, skriver Roger Cohen i Herald Tribune.
Dagbladets leder satte et lavmål da den betegnet Nicolas Sarkozy som høyreradikal. Men også Hanne Løchstøer og Ingolf Hokon Teigene snakket om de sterke vs. de svake. Nå er det de sterke som skal begunstiges, men hvem skal beskytte de svake?
Utenrikspolitikk kan få frem hva som er styrende premisser for politisk journalistikk. Inndelingen i svake/sterke er farlig retroikk.
Hva skal man si om et land hvor den offisielle arbeidsledigheten er 8,5 %, dobbel så høyt som i USA og Skandinavia? Frankrike har ikke råd til å ha alle på trygd.
Også på andre måter karikerte norske journalister Sarkozy. Han appell til arbeidsmoral og plikt ble stemplet som autoritær. Mens det i virkeligheten var en appell til fellesskapet som gikk hjem hos velgerne.
Roger Cohen skreller av illusjonene og beskriver hva franskmenne stemte for:
2) The alternation in power of the right and the left, a seemingly inescapable pattern of French politics over many years, is not inevitable at a time when a clear majority has understood that globalization is also opportunity and that unemployment at double the levels of the United States and several European countries is unacceptable. Sarkozy won because he had coherent ideas; Royal did not. Those ideas centered on a restored work ethic, an end to the culture of dependency and a revival of the notion of merit. Other ideas, on national identity and immigration, were ancillary to these core proposals and deployed as needed. This was an election more about ideas than personality; the left presented only ideological confusion and hesitancy.
3) It is a myth that no candidate can win in France with a plainly liberal economic agenda. A central taboo has fallen with Sarkozy’s victory. He spoke, without equivocation, of cutting the number of state functionaries (one in every two retiring will not be replaced), suppressing inheritance tax, abolishing the social charges on overtime, rewarding hard work, and slashing the army of the «assisted.» Everybody knew the sacred French social model would undergo radical adjustment under Sarkozy. Yet he won with a score not attained in a right-left runoff since the time of Charles de Gaulle.
Venstresiden har alltid hatt problemer med å forklare nederlag. I Klassekampen het det at Sarkozy bevisst hadde forført arbeiderklassen! Avisens redaktør hadde en morsom lederkommentar:
Sarkozys seier er derfor en seier for høyrepopulismen, ikke ulik den varianten Fremskrittspartiet representerer i Norge. Dette nye vinnersporet på høyresida stiller venstresida og arbeiderbevegelsen overfor svært vanskelige utfordringer. Når høyrepopulismen vinner fram ved å spille på folkelige og nasjonale strenger, blir venstresida lett overlatt rollen som talerør for den mer eller mindre veltilpassede og utdannede middelklassen. I det lange løp kan dette få katastrofale politiske konsekvenser.
BB forstår at hans side taper, men ikke godt nok til å gjøre noe med det.
At en kandidat som har et vennskapelig forhold til USA kunne vinne, sier også noe om at landskapet adskiller seg fra kartet.
4) Demonstrating friendship toward the United States, even that of George W. Bush, is not a handicap in a French election and may even be a boon. French-American differences will not disappear with Sarkozy. But the background drone of facile, de rigueur, cliché-ridden anti-Americanism – the «hyperpower,» the cowboy power, the savage land of capitalism run wild – will fade or disappear under the president whose first instinct is to work alongside the United States and find inspiration in its entrepreneurial culture.
Venstresiden gjorde den store feil å tro at nei-et til EUs forfatning var et ja til dem, mens det i virkeligheten var en protest mot Chirac. Chiracs store feil var at han aldri greide å bestemme seg om UMP skulle være venstre eller høyre. Nå har Sarkozy tatt et klart valg, og Frankrike har fått et bredt høyreparti.
Han kan bli den nye Tony Blair.
Franskmenn er slett ikke lei politikk, skriver Cohen. Det er ikke lenge siden Vibeke Knoop Rachlin skrev om hvor lei franskmenn var politikerne. Nå er det motbevist. Det de trengte var klare alternativer.
