Gjesteskribent

Av Ante Bergan: Kan man finne en overrepresentasjon av visse typer personlighetsforstyrrelser hos vesterlendinger som konverterer til islam?

Tanken slo meg da jeg for en tid siden så et program om texanere som hadde blitt «gjenfunnet» som muslimer. Det var to personer, den ene en mann i 40 årene, den andre en, antakeligvis, yngre kvinne. Antakeligvis fordi hun gikk kledd i det tradisjonelle saudiarabiske kvinneteltet – man kunne ikke se hennes hudfarge engang.

Det som preget begge var en sterk trang til regler og påbud. Mannen kunne fortelle at han hadde vært muslim i 15 år, og aldri hadde han glemt en eneste bønnestund – det er fem om dagen, og ikke lite bemerkelsesverdig – det kan alle muslimer bekrefte. Kvinnen var enda mer utrert. Ved en anledning ble hun filmet mens hun korrigerte sine muslimske medsøstre, de var alle sammen født muslimer, så det ut til, i motsetning til henne, for måten de ba på. Det står nemlig i Koranen, kunne hun opplyse om, at man skal be «skulder ved skulder». Dermed var det ikke nok for den teltkledde at søstrene stod ved siden av hverandre, neida, hun gikk resolutt rundt og skulle ha dem til å stå så tett at deres skuldre berørte hverandre.

Den hyggelige mannlige texaneren kunne opplyse at islam var alt det han skulle ønsket kristendommen hadde vært. Han spesifiserte ikke hva han mente,
men mitt forslag er at det er islam som lovreligion han tiltrekkes av; en religion som bestreber seg på strengt å regulere den enkeltes liv i lys av den uforanderlige, guddommelige lov. I islam er det ikke fri flyt eller privat ambivalens i møte med moralske utfordringer, men stringens og «loviskhet.» Følg loven. Så er du trygg.»

I den danske Weekendavisen kan man lese følgende oppslag: «De genfødte elsker regler» (http://www.weekendavisen.dk/apps/pbcs.dll/article?AID=/20051209/SAMFUND/512080350).
Weekendavisen forteller om de nyomvendtes voldsomme opptatthet av hva som er halal (korrekt islamsk) og hva som er haram (skittent, uislamsk): religionsforsker Kate Østergaard beskriver det samme som det andre religionsvitere også ser, at konvertitter er «ekstra puritanske og ekstremt optaget af regler for hverdagslivet. Ofte kritiserer de omvendte nattens festligheder i forbindelse med ramadanen og finder den ekstravagante mad, det nye tøj og gaverne forkerte og materialistiske». En merkverdig nidkjærhet, med andre ord.

Cat Stevens het en veldig sympatisk visesanger som gikk hen og ble Yusuf Islam. Han sang, før han konverterte, «I’m looking for a hard headed woman, One who will make me do my best, And if I find my hard headed woman. I know the rest of my life will be blessed — yes, yes, yes.» Og «blessed» ble han da han fant sin «hard headed woman» i islam. Indikerer så neste vers det Østergaard beskriver som konvertittenes ubehag ved lyst og festligheter: «I know a lot of fancy dancers, People who can glide you on a floor, They move so smooth but have no answers»? For når vi vet at Yusuf Islam sluttet å spille musikk, etter oppfordring fra flere anerkjente islamske lærde, så tegner det seg et veldig strengt, selvoppofrende bilde.

På Sharia TV på Channel 4 i England ser man et studio fylt av unge muslimer som spør eldre menn hva som er halal. Det er påtakelig at ingenting er for lite til å diskuteres: «Kan jeg bli politimann når UK er i krig med et muslimsk land?»; «Kan jeg ta studielån når man i hht islam ikke skal ta renter?»; «Kan jeg operere min store nese mindre?»
Og de eldre, skjeggete menn svarer villig. Men det besnærende er at ingen svar blir møtt med et «Det må du avgjøre selv. Her avgjør din samvittighet.» Neida, svarene er absolutte – ja eller nei. Guds lov, sharia, ikke den enkeltes samvittighet, styrer rett og galt. Og svaret på hva Gud mener, har de eldre, skjeggete menn.

I et spennende intervju forteller svigersøsteren til Osama bin Laden hvordan bin Laden nektet sin kone å gi deres barn tåteflaske, med det resultat at ungen holdt på å tørste i hjel i heten da den nektet å drikke fra teskje. Dette gjorde Osama fordi han ønsket å leve som Profeten i ett og alt, og dermed skydde han tåteflaska som heller ikke Profeten brukte på sine barn. At Profeten kanskje ikke brukte tåteflaske simpelthen fordi den ikke var oppfunnet, ikke fordi tåteflaske er noe galt i seg selv, så ikke ut til å slå bin Laden.

I Weekendavisen leser vi også at konvertittene «er fascinerede af at underlægge sig gud og være »slave af Allah« – et udtryk mange konverterede bruger. Det går hånd i hånd med deres utilfredshed med en »lunken, halvhjertet lutheransk protestantisme« over for islams image som »varm, stærk og kompromisløs«.» Er det en avhengighetshigen vi her ser utspille seg? Allah er en hard gud, han stiller absolutte, selvutslettende krav, men han lover evig lojalitet til sine tilhengere. Arnulf Øverland omtaler kristendommen som en sadomasochistisk religion. Hvis det er tilfelle, så er det desto sterkere tendenser til underkastelse og tvingende maktutøvelse i Allah-dyrkelsen; Gud som et fikseringspunkt i en kaotisk og uoversiktlig verden. I Ham kan man miste seg selv og sin forvirring i møte med en modernitet. En stakket stund.

Det er tvilsomt å hevde at muslimer er overrepresentert hva gjelder personlighetsforstyrrelser. Men spørsmålet som man ikke kan legge dødt, er om en lovreligion, som islam eller andre, disponerer for å fremheve noen typer menneskelige adferd, på godt eller ondt, på bekostning av andre. Og videre, kan man se at ulike personlighetstyper tiltrekkes ulike typer -ismer, religiøse som politiske?
NB! For de som er interessert i personlighetsforstyrrelser, både obsessive-compulsive som andre, anbefales «Fatal Flaws» av Stuart Yudofsky