På treårsdagen for invasjonen: Henrik Thune overrasket ved å si at invasjonen i et lengre perspektiv trolig vil bli positivt bedømt. Hans analyse var balansert, nøktern, godt innenfor det som er saklig, opplyst. Så ikke Wiggo Johansen og Redaksjon En, som hadde Vietnam-parallellen klar. Selv Forsvarets Torsteinson måtte protestere og si at det tross alt hadde skjedd en god del bra ting. Audun Lysbakken minner om en Rød Front light. Ole Torp er en sympatisk bergenser, men alle hans punkter og beskrivelser passet til EN modell. Det finnes ikke EN vedtatt situasjonsbeskrivelse av Irak. Alt flyter. Det kommer an på hvem du snakker med. Å gi en sannferdig beskrivelse vil si å holde flere muligheter åpne. De fleste har ikke tid eller interesse av å følge så godt med. Jeg mistenker at Lysbakken er blant dem, men han kamuflerer det. Han snakket om at nå måtte irakerne få bestemme. Det lød nesten baath-istisk.

Mark Embley i BBC var like stupid som Wiggo J. ikveld, hvis det kan være noen trøst, da han intervjuet Patrick Clawson fra Washington Institute for Near East Policy. Embley skulle ha Clawson til å bekrefte at det ikke var noen iraker som idag er positiv til invasjonen. Clawson protesterte. Han trodde flesteparten fortsatt er glade for at de ble kvitt Saddam.

-Husk at under Saddam ble 30.000 mennesker drept hvert eneste år han satt ved makten. I 20 år, sa Clawson.

Det er ille i Irak nå, for under Saddam ble ikke bare den fysiske infrastrukturen men også den menneskelige ødelagt. Volden vi ser er en følge av Saddams styre, og det vil ta mange år å rette det opp. Har USA utholdenheten?

bilde: donald patterson