Kommentar

Gudmund Hernes er/var en av Aps ideologer. En av strategene. Når han tenker høyt om det flerkulturelle Norge, er det verdt å studere. Ikke at det er spesielt imponerende. Metodikken minner om sosiologi på Blindern på 70-80-tallet.

Samfunnet operasjonaliseres. Innvandringen deles inn i epoker med fikse navn: Ali-fasen, Ola-fasen og den nåværende, dynamisk diversitet!

Karakteristisk er forfatterens distanse til prosessen. Han ser det hele ovenfra. Surfer innen sitt eget fagspråk og unngår de vanskelige spørsmålene. Ordet muslim er ikke nevnt én gang.

Hernes er glad for at den protestantiske arbeidsmoralen begynner å bli gjort gjeldende for innvandrere. At det stilles krav. Men han later til å tro at samfunnet kan eksistere hvis man er enig om visse kjerneverdier, respekt for hverandres ulikhet, toleranse osv. Men finnes det noe eksempel på at slike verdier eksisterer uavhengig av en historisk tradisjon? Det norske kommer inn som noe verneverdig, som trehusene på Folkemuseet på Bygdøy.

Noen sentrale punkter fra artikkelen:

Integrering kan tolkes på to måter: å gjøre alle like som skal inn – eller å gjøre plass for alle, uansett hvordan de er. Å integrere blir i praksis et spørsmål om begge deler – både om å egalisere og å akseptere. Altså både om å gi ferdighetene til å ta del på like fot på arenaer med universelle regler – og om å endre holdninger, slik at ulikheter passer inn.

Men en annen faktor enn diskriminering kan slå gjennom, ikke minst innen norsk tradisjon. For vel ønsker vi at folk skal kunne ta hånd om seg selv og ikke ligge andre til last. Vi ser helst at alle skal få den trygghet på egne krefter som en jobb gir. På den annen side er det også i norsk tradisjon en halvskjult oppfatning om at vi skal hjelpe og støtte, for ved det å vise at vi er godhjerta. Sagt annerledes: at det er kjekt å ha klienter snarere enn uavhengige arbeidstakere. Og det er så mye som kan deles ut, fra sosialhjelp til bostøtte!

Effekten av dette er klientifisering – altså det motsatte av mektiggjøring. Det forsterker avhengighet av det offentlige hjelpeapparatet snarere enn å bygge opp om uavhengige, fullverdige borgere. Dermed undergraves den arbeidsetikk som innvandrere ofte har som sitt sterkeste pre, slik det for eksempel illustreres i norske jordbæråkrer hver sommer.

Med andre ord, integrering beror også på vedlikehold av «protestantisk etikk» – villigheten til å jobbe for føda – som kan undergraves av en slags velferdskolonialisme, der resultatet er avhengighet, klientstatus og tap av verdighet. Det kan i sin tur forsterke spenningene mellom innvandrere som forblir klienter og ordinære statsborgere, uansett farge og bakgrunn. De første kan få en følelse av at «nordmenn er dumme», knyttet sammen med offermentalitet – altså at man ikke slipper til der man kunne lykkes på egen hånd, samtidig som etablerte statsborgere føler seg utbyttet og rådville. Den kjente og storkjeftige danske politikeren Bertel Haarder har sagt det slik: «Det er ikke tyrkisk, men dansk kultur det er noe i veien med. Det er Danmark som har lært dem at de ikke behøver å gjøre noe for å ta hånd om seg selv.»

Bjarne Håkon Hanssen står for «stå opp om morran»-linja. Hernes hyller det sosialdemokratiske kompromisset som beskytter folk mot å bli spist av markedet. Men han tar ikke opp at den amerikanske modellen er en knallhard måte å integrerere folk på. Noen synker til bunns, men ikke hele samfunnet!

At alle kan lykkes, må samtidig være synlig, slik at det blir erfart som mulig: på lærestedene, på arbeidsplassene, i mediene. Alle må både kunne være representanter og likevel helt seg selv. Integrering vil si lik adgang og rom for mangfold.

Hvor skal grensene gå?

Det har aldri vært så mange måter å være norsk på som nå.
Da blir det grunnleggende: Skal det settes noen grenser for kulturelle ytringer, og hvor skal de gå? Hva slags mangfold vil vi tolerere? Ett svar er allerede gitt: Noen ytringer og noen handlemåter vil vi ikke godta. Det gjelder for eksempel rasistiske uttalelser, æresmord, tvangsgifte, diskriminering. Kulturrelativismen er alt død – i en rekke lover er det allerede fastlagt hva vi ikke kan godta – og «vi» er i dette tilfellet hele fellesskapet.

Spørsmålet er dette: Har vi tatt diskusjonen om hva som skal være de felles kjerneverdiene i et kulturelt mangfold alvorlig nok? Etter mitt syn nei. Det er en debatt som må føres åpent og med stor bevissthet – og uten skyldbetinget aksept av utslag som ikke kan godtas.

En felles plattform

Den sentrale kjernen i det felles verdigrunnlaget er langt på vei gitt: i den universelle menneskerettighetserklæringen, i UNESCOs konstitusjon, i flere Genevekonvensjoner, i FNs barnekonvensjon, i konvensjonen om kulturelt mangfold, osv – og i vår egen grunnlov. Vi kan legge dem alle til grunn –men vi må formulere vår norske versjon. Andre land har andre tradisjoner som ikke høver med vårt lynne – som for eksempel når Blair foreslår at de som skal få britisk statsborgerskap må «swear allegiance to the country». Men når det felles verdigrunnlaget først er avklart og definert, om ikke én gang for alle, da er hele poenget med mangfold at det kan vokse rundt den sentrale kjernen, som de struttende kronblad og grønne begerblad gjør det rundt den gule midten av en prestekrage.

Et poeng til er viktig: Selv om mangfoldet ikke ligger fast, har vi i Norge likevel en oppgave i å forsvare det som er nedarvet og særnorsk, sammen med det nye tilsiget som kommer utenfra. For hvis vi ikke tar vare på dette særpreget, dette arvegodset, vil ingen andre land gjøre det – og verden blir fattigere. Til gjengjeld har vi en interesse av at andre land tar vare på sitt særpreg, fordi det samlet bevarer det kulturelle mangfoldet i en verden som ellers ville bli lik, grå og flat, slik flyplasser er like, uansett hvor de ligger. Tar vi ikke vare på dette mangfoldet, ville alle prøve å reise til og speide etter kulturer som stadig forgår.

«Det sosialdemokratiske kompromiss». Det gikk ut på å la markeder bestå i modifisert form, ved at staten garanterte at de ikke skulle gå på livet løs –ut over helse, trygghet og rett til deltakelse og utfoldelse. Nå trengs et nytt storslagent kompromiss, fordi hele verden kommer til alle land. Et slikt kompromiss innebærer på den ene side integrering i den forstand at samfunnets store institusjoner gir rom for alle, og på den annen side mangfold i uttrykksformer rundt et sett kjerneverdier. Og der begge deler også finner eksperimentelle former i mikromangfold som grunnlag for samhold.

Motforestillinger

Det er vel å bra å hylle mangfold rundt et sett kjerneverdier. Men å tro at FN-konvensjonene kan danne et slikt grunnlag er lovlig naivt. Disse konvensjonene er ikke lovbøker, men må fortolkes, og menneskers liv er komplisert. Hva er toleranse? I Norge oppfattes det for tiden tydeligvis helt annerledes enn i Danmark. Vi har bestemt oss for at danskene er blitt ekstremister. Derfor trenger vi ikke ta inn over oss hva de tenker.

Hernes presenterer en idyll. La oss ta en helt annen fremstilling. Fouad Ajamis artikkel om Europa etter London-bombene:

The geography of Islam has altered. A religion of Afro-Asia has migrated westward. It arrived in Europe, timid at first, carried by migrants glad to escape the failing lands of the Islamic world. Then the migrants were joined, in the 1980s, by preachers and militant men who had fought and lost cruel, bloody wars against the regimes in Syria, Egypt, Algeria, Tunisia, and other despotic lands. These plotters were merciless men; they had been shown no mercy in their native lands. They hated the West but were drawn by its magnetic power. There were liberties in western Europe to be used, and welfare subsidies, and laws against extradition. There were the new technologies–developed by «infidels» but available to the holy warriors. It was easy for the preachers of hate to find foot soldiers in Amsterdam, Antwerp, London, and the suburbs of French cities. There were second-generation children who were in no man’s land, on the fault line between the civilization of Islam that they did not know and the civilization of the West to which they did not fully belong.

London må være det nærmeste man kommer Hernes’ visjon av mangfold med live and let live-holdninger. Likevel ville noen sprenge T-banen i lufta.

These lands in the West were bilad al-kufr, lands of infidelity and unbelief. In these new extensions of Islam, London was the most accommodating of cities. It was there that the big Arabic newspapers, denied oxygen by the repressive regimes of Araby, were published. And it was there that men and women from Arab and Islamic lands built new lives, free to live the life of the faith. The terrorism against London is thus a singular act of betrayal.

Hernes omtaler denne virkeligheten indirekte, men det virker som om han unngår å ta den opp i hele sin bredde fordi den er så voldsom og truende at den ville veltet hele hans prosjekt.

The vulnerability of Europe to the furies of this malignant Islamism is a defining feature of its contemporary life. There are the young men «next door» in Leeds and Madrid, and there are the burning grounds of the Middle East and North Africa hurling their disinherited young people across the Straits of Gibraltar to an aging European continent. We are not in «Eurabia» yet; that great city is still London and not «Londonistan,» and no reverse reconquista of the Iberian peninsula by the Moors of North Africa looms on the horizon. Still, liberty is not a suicide pact. We should be done with the search for «explanations» that dignify the hatreds, that attribute them to western deeds and policies. We should see the new hatred dressed in religious garb for what it is: a war against the very order of contemporary life. A man of Moroccan origin, Muhammad Bouyeri, who killed the Dutch filmmaker Theo van Gogh, shot him, then slit his throat, and with his knife attached on his body a message of unadorned barbarism. «I knew what I was doing,» Bouyeri said. «I slaughtered him.»

Heraklit i passkontrollen

Within the Gates