Trond Svandals bok om Værne kloster burde fascinere langt ut over det lokale. At Norge hadde en munkeorden som var viet kampen for Det hellige land, vitner om en kontinental tilknytning. Norge var del av noe større, og dette «noe» har med europeisk identitet å gjøre.

Men det er kanskje en identitet som dagens herskere ikke vil vedkjenne seg.

Vi vet.
Temaet er politisk følsomt, for hvem var det Johannitterordenen kjempet mot?

Siden 9/11 har ordet «korstog» vært radioaktivt. Både som historisk og politisk begrep. Alt som kan minne om forståelse eller endog berøring med den århundrelange krigen mellom Europa og islam, vekker ubehag og møtes med fortielse. Eller man gjør korstogene til en myte om Vestens ondskap, om misjonering og vold, som om motparten ikke gjorde akkurat det samme med minst like stor fanatisme.

George W. Bush brukte ordet crusade én gang, og dermed «avslørte» han seg. Det hjalp ikke at Osama bin Laden hadde erklært jihad mot USA i 1998. Jihad er korstog i n’te potens. Men det er dette Vesten ikke vil høre eller se. Amnesty omtaler jihad som forsvarskrig, som en reaksjon, og det er langs denne aksen korstogene blir omtalt: at Midtøsten og Det hellige land ble erobret av araberne, tilhører en annen forståelse.

Man ligger under for en dobbel binding: Man er skyldtynget inntil døden for egen historie, og de andres angrep later man som man ikke ser. Dette handler om noe langt mer enn «terror» eller «krigen mot terror», begreper som vestlige liberalere har greid å innhylle i en nimbus av moralsk tvilsomhet. Det dreier seg om selvforståelse og vårt forhold til historien.

Saladin-dagene i Oslo, støttet av Fritt Ord og UD, vitner om en mentalitet der man omskriver historien og glorifiserer det som har vært en historisk fiende og nedvurderer seg selv. Indirekte bekrefter man da at fienden kanskje er den samme idag, men det er en type negativ bekreftelse som kommer frem som dobbeltkommunikasjon. Det gjør enhver meningsfylt samtale nærmest umulig, og det er god grunn til å frykte at det ikke vil bli lettere når en ny generasjon muslimer vokser opp med forestillingen om at det skal være sånn.

Det faktum at Vesten og islam lå i blodig krig i århundrer, må enten fremstilles som en moralsk fabel om de onde europeerne eller slett ikke.

At denne striden hadde en avlegger i et kloster i Østfold, er derfor noe som må behandles med varsomhet.

Trond Svandal gjør hverken det ene eller andre. Han beskriver i et nærmest poetisk språk johannitternes liv og levnet ut fra det lille vi vet, og setter det inn i en større sammenheng.

Han anvender hva enhver ekte historiker gjør: Han appellerer til vår fantasi og vår evne til å forestille seg fortiden. Den er ikke død. Noen tidsaldre rykker oss nærmere fordi noe i samtiden gjør dem aktuelle.

Slik er det med korstogene. Eller islams korstog mot Europa.

Det at Vesten igjen befinner seg i et spenningsforhold til islam, burde tilsi at man appellerte til fantasien og reflekterte over relasjonene. I stedet tyr man til ideologiske skylapper for å stanse en slik refleksjon. Korstogene gjøres til freak-hendelser. Til noe uforståelig, en europeisk galskap. Korsfarerne er de onde, og sarasenerne er de siviliserte orientalere som forakter barbarene fra Vest. I Saladin-dagene på Litteraturhuset er dette historiesynet institusjonalisert, med offentlige penger, og man eksporterer festivalen til andre land og byer, bl.a. Istanbul.

En slik undertrykkelse av historien og instrumentalisering av den for bestemte formål er neppe levedyktig i det lange løp. Bygningene ligger der, og bøkene likeså.

Derfor handler ikke boken Hellige krigere. Johannitterne på Værne kloster skrevet av Trond Svandal og utgitt på Valdisholm forlag, bare om historie. Den har en subtekst og inviterer til refleksjoner om forholdet mellom middelalderen og idag.

Der Saladin-dagene er utekkelig politiserte, blir oppgaven til den historiebevisste å skape en følelse av sammenheng. Historien beveger seg igjen, hvorfor skulle vi ikke søke tilbake til paralleller? Er det ikke det historie er til for?

Men dette er kjetterske tanker i dagens samfunn, uansett hvor nærliggende og relevante de måtte være.

Ulf Andenæs nevnte ingenting om historisk relevans da han omtalte boken i Aftenposten. Doktorand i middelalderhistorie Bjørn Brandlien og arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans Arne Stylegar, hadde en to siders artikkel i Klassekampen 14. mars med tittelen: Jerusalem i Østfold. Værne kloster var i flere hundreår en av utpostene i kampen for gjenkristning av det hellige land. I 1532 fikk det en brå slutt.

Men ikke ett ord om Svandals bok! Slikt kan ikke være tilfeldig. Man fortier ikke en kollegas arbeid på den måten. Værne kloster er et fascinerende stykke Norges-historie nettopp fordi det knytter an til vår egen tid, og her har det nettopp utkommet en praktbok om emnet, uten at det nevnes!

Men dette er typisk for dagens kulturklima: Det som ikke nevnes, eksisterer ikke. Det man ikke liker, stenges ute og ignoreres. Det gjelder mennesker, det gjelder fag og store temaer.

Det pågår en stille kamp om historien hvor den ene part, den sterkeste, konsekvent fortier hva det handler om. Den svakere har et sterkere kort: båndet til tradisjonen. Tråden bakover, som knytter samtid og nåtid sammen.

Nå er ikke omskriving av historien noe nytt. Det har skjedd med jevne mellomrom når omveltninger har inntruffet. Men vi vil gjerne tro at vi lever i en opplyst samtid. At vi skulle bevege oss over på helt nye ideologiske spor, er en uvant tanke.

Den som skal bekjempe denne tendensen, må ha mange tanker i hodet på en gang. Motstanderen gjør det motsatte.

Den offentlige diskurs/samtale har ikke lenger plass til den viktigste konflikten i vår tid. Man overlater det til andre.

Hvilken dårskap! Europa er dyppet i historie. Under den bløte, tempererte EU-sonen ligger eruptive fortellinger. Hva skal til for å vekke dem?

Historiker Ole Jørgen Benedictow tok for seg forskjønningen av muslimenes historiske innsats for å redde antikkens intellektuelle arv. Samtidig som korstogene er hengt rundt halsen på Vesten som en møllesten, er det islamske imperiet løftet opp og frem for sin kultiverende innsats. En gedigen bløff uansett hvor ofte den gjentas, ifølge Benedictow.

Som i forbifarten observerte: Føydalismen vokste frem som resultat av «samfunnsendringer», som betød frafall av sentralmakt, frafall av beskyttelse. Hvilket vil si lovløshet. Folk organiserte seg nedenfra. I en pyramidal orden kalt føydalisme.

Erodering

Med den erodering av makt og autoritet som skjer i dagens Europa, går det an å se for seg et scenario der noe lignende vil inntreffe.

Denne gang står ikke muslimene med en hær foran Wiens porter. De kontrollerer autonome områder rundt om i europeiske land, der myndighetenes representanter ikke har adgang. Denne prosessen er allerede i gang i «ghettoer» i tyske, danske, britiske og svenske byer. Ambulanser, brannmenn, politi, søppelkjørere og postbud angripes. Det er ikke bare et ordensproblem. Det er et politisk problem.

Myndighetene ignorerer den politiske betydningen. I realiteten er det et bud om løsrivelse. Tilsvarende vil innfødte områder skjerme seg. Det vil oppstå enklaver av trygghets- og identitetshensyn. Jenter vil gjerne kunne være seg selv, man vil gjerne kunne drikke alkohol eller ha hund. En slik segregering er allerede et faktum i mange europeiske storbyer.

Når denne utviklingen har pågått litt lenger, vil man oppdage at man bryr seg om de symbolene som muslimene avskyr, som kors.

Da vil det muslimske korstoget ha utløst en europeisk/vestlig respons. Akkurat slik det gjorde i 1099.

Dette skrekkscenariet ligger i forlengelsen av dagens politikk. Dagens herskere tør knapt nevne det, men politikken de fører er nesten som en selvoppfyllende dystopi. De valgene de tar, og ikke minst unnlater å ta, peker i en slik retning.

Helt siden Thukydid har historie vært noe demokratiene har anvendt for å lære av historien for samtidens del. Historie er erfaringer som kan omsettes i anvendt politikk. Til å unngå katastrofer.

Ved å «sy inn» korstogene og gjøre dem uspiselige gjør dagens herskere det motsatte.

Men «budskapet» pipler likevel frem.

Det er laget mange filmer om Robin Hood og korstogene, og korsfarerne er alltid the bad guys. Men noe blir likevel igjen. Noe av mystikken og mytene. Det er som de politisk korrekte filmene formidler sin motsetning.

Er det grunn til å frykte en slik identifikasjon?

Det vi kan slå fast er at Vesten ikke har benyttet en brøkdel av sin soft power overfor islam. Hele det store narrative apparatet – Hollywood og myteindustrien – har ikke våget å gi seg i kast med dette som er det mest dramatiske materialet siden annen verdenskrig, med krav om psykologisk dybdeforståelse, religiøs tro, politisk dynamikk, kultur og historiske linjer. Alt skulle tilsi at regissører kappedes om å lage tidenes film. Men det har ikke skjedd. Vi har fått noen filmer om amerikanernes overgrep – Rendition, In the Valley of Elah osv. Men lite eller ingenting om den store sivilisasjonskollisjonen.

Scriptforfatter: Samuel Huntington.

Men hva med den arabiske revolusjon? Motbeviser ikke den den historiske pessimismen?

Huntington er forbigått av begivenhetene, erlærte David Brooks i New York Times:

The Muslim world has bloody borders, he continued. There are wars and tensions where the Muslim world comes into conflict with other civilizations. Even if decrepit regimes fell, he suggested, there would still be a fundamental clash of civilizations between Islam and the West. The Western nations would do well to keep their distance from Muslim affairs. The more the two civilizations intermingle, the worse the tensions will be.

Huntington’s thesis set off a furious debate. But with the historic changes sweeping through the Arab world, it’s illuminating to go back and read his argument today.

In retrospect, I’d say that Huntington committed the Fundamental Attribution Error. That is, he ascribed to traits qualities that are actually determined by context.

He argued that people in Arab lands are intrinsically not nationalistic. He argued that they do not hunger for pluralism and democracy in the way these things are understood in the West. But it now appears as though they were simply living in circumstances that did not allow that patriotism or those spiritual hungers to come to the surface.

It now appears that people in these nations, like people in all nations, have multiple authentic selves. In some circumstances, one set of identities manifests itself, but when those circumstances change, other equally authentic identities and desires get activated.

For most of the past few decades, people in Arab nations were living under regimes that rule by fear. In these circumstances, most people shared the conspiracy mongering and the political passivity that these regimes encouraged. But when the fear lessened, and the opportunity for change arose, different aspirations were energized. Over the past weeks, we’ve seen Arab people ferociously attached to their national identities. We’ve seen them willing to risk their lives for pluralism, openness and democracy.

I’d say Huntington was also wrong in the way he defined culture.

In some ways, each of us is like every person on earth; in some ways, each of us is like the members of our culture and group; and, in some ways, each of us is unique. Huntington minimized the power of universal political values and exaggerated the influence of distinct cultural values. It’s easy to see why he did this. He was arguing against global elites who sometimes refuse to acknowledge the power of culture at all.

But it seems clear that many people in Arab nations do share a universal hunger for liberty. They feel the presence of universal human rights and feel insulted when they are not accorded them.

Culture is important, but underneath cultural differences there are these universal aspirations for dignity, for political systems that listen to, respond to and respect the will of the people.

Finally, I’d say Huntington misunderstood the nature of historical change. In his book, he describes transformations that move along linear, projectable trajectories. But that’s not how things work in times of tumult. Instead, one person moves a step. Then the next person moves a step. Pretty soon, millions are caught up in a contagion, activating passions they had but dimly perceived just weeks before. They get swept up in momentums that have no central authority and that, nonetheless, exercise a sweeping influence on those caught up in their tides.

Brooks er en intelligent og lærd mann. Han skrev disse ordene for bare litt over en måned siden (3. mars), men bare på to måneder – siden opptøyene i Egypt begynte 25. januar – har vårt syn på verden endret seg flere ganger.

At mennesker har flere personligheter i seg og blander og velger mellom dem, stemmer med hva vi observerer både i vår egen politiske kultur og i mer undertrykkende: Folk er ikke låst i en form, de svinger i takt med begivenhetene.

Men det er neppe tvil om at Brooks her gir seg over til en amerikansk optimisme som grenser til naivitet. Det er ikke bare universelle verdier, men også mer aggressive, sekteriske idealer som konkurrerer om plassen.

Vi har sett nok av den arabiske revolusjon til å vite at ingenting er gitt, at revolusjonen kan gi oss mer formidable motstandere enn diktatorene.

Hvis Vesten skal kunne stå oppreist i den stormen som raser, må det våge å kalle tingene ved deres rette navn.

Barack Obama sendte ut en pressemelding etter drapene på FN-personell i Mazar-i Sharif:

The desecration of any holy text, including the Koran, is an act of extreme intolerance and bigotry. However, to attack and kill innocent people in response is outrageous, and an affront to human decency and dignity. No religion tolerates the slaughter and beheading of innocent people, and there is no justification for such a dishonorable and deplorable act. Now is a time to draw upon the common humanity that we share, and that was so exemplified by the UN workers who lost their lives trying to help the people of Afghanistan.

Mange av Obamas egne velgere vil mene at han tar feil eller uttaler seg mot bedre vitende: Det er ikke opplagt at ingen religion tolererer halshogging.

Det er denne frykten for satire (turbantegningen), historiefremstilling (korstog) og blasfemi som røper en svakhet ved Vesten av idag.

Negasjonen

Fordi empirien – også i form av historie – sier noe helt annet, ligger negasjonen alltid på lur. At noen snur om på helt og skurk, slik mye av 68’ernes mytologi gjorde, og identifiserer seg med de hellige krigerne. De får input også fra muslimene. Hvis de kan snakke om hellige krigere, hvorfor ikke de kristne? Dette ser man allerede i symbolikken til English Defense League og Norwegian Defense League. De låner korsfarersymbolikken.

Man må gjerne latterliggjøre dem som white trash, uten dannelse, plumpe og brutale. Men vil det hjelpe hvis motoren er motsetninger og fortrengning av én kultur ved en annen?

Da har man bommet på hva det er som skaper helter.

Hvis man virkelig var tilhenger av en universell kultur, ville man forholdt seg like kritisk til alle parter. De ville fremstått med alle sine vorter og dyder.

Men det gjør man ikke. Én part fremheves, og det er en invitasjon til en motreaksjon.

At historien ligger nedgravd rett utenfor stuedøren, er Svandals bok et eksempel på.

 

Trond Svandal holder foredrag om johannitterne og Værne kloster
i Oslo Militære Samfund onsdag 13. april kl. 1900

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-