Kommentar

NUPI-direktør Sverre Lodgaard har idag en to siders spesial om Irans atomprogram i Dagbladet. Den som tror at Lodgaard vet hva han snakker om, må bli forvirret. Lodgaard fremstiller det som om Iran har svart på nesten alle spørsmål og egentlig ikke er ute etter å lage atomvåpen. Det er gått politikk i det, akkuart som med Irak.

Dette er mildt sagt en ganske annen historie enn det EU3, USA og til og med Russland har måtte innrømme. Kina er mer tvilsom.

På Lodgaard høres det ut som om Washington har pushet EU3, og at de tre EU-stormaktene ikke ga Iran noe fair tilbud i august ifjor. Ikke noe rart at Iran avviste, skal man tro Lodgaard. Men dette er en helt ny fremstilling! Verden sett fra Teheran. EU ble tatt på senga av Iran, som forlangte forslaget på bordet før avtalt tid, og avviste det før de hadde fått det. Prosessen ble redusert til en vits. Like etter varslet de iranske lederne at de ville begynne omdanningen av uranmalm, såkalt yellowcake, til gass.

Da kan man si at programmet ble startet opp igjen. Denne gang sier de at det er for å drive forsøk med bl.a. anriking. Men virkelig anriking i stor skala, dvs. med sentrifuger i serier av såkalte kaskader er noe ganske annet. Da kan man virkelig snakke om brente broer. Diplomatisk gjorde de det i august. EU3 har bare trengt så lang tid til å se skriften på veggen.

Lodgaard antyder at skal det bli en løsning må Israels atomarsenal trekkes inn. Det må skje en regional nedrustning.

Høres det sannsynlig ut? Eller driver Lodgaard propaganda for den iranske siden? Det kan nesten se slik ut.

Men det er først når man stiller Lodgaard opp mot Thomas L. Friedman at man ser forskjellene på en statisk, opphøyet tenkning og en dynamisk, pågående en som lever i sin samtid.

Lodgaard snakker om at Iran står Russland så nær, og at Kina, Russland og Iran utgjør en akse som demmer opp for USA. Iran skal også støtte russernes krig i Tsjetsjenia, skriver Lodgaard! Dette høres sært ut.

Lodgaard synes ikke å kalkulere med hvor farlig Teheran er. Hva de er i stand til. Det er machiavellisme som vanlig.

Friedman ser at verden er blitt en annen etter Murens fall. Særlig India og Kina har profitert på en åpen verdenshandel. Nå må de vise at de ikke bare er gratispassasjerer, men tar ansvar.

Friedman har en aktiv, pågående tilnærming. Han lever i denne verden. Han vil gjerne at den skal bli bedre. Han innhyller seg ikke i kjølig akademisk analyse, som høres antikvert og oppstyltet ut.

Lodgaard presterer å skrive at sanksjoner vil være en fornærmelse mot en tusenårig persisk sivilisasjon. Som om presteskapet er bærere av den! De har jo halshugget denne kulturen, og mange av folket med. Den støtte som måtte finnes i folket for atomprogrammet, er en populistisk nasjonalisme i mangel av noe bedre, frihet ikke minst. Atomvåpen er tvert om vel så mye rettet mot folket: Det ultimative våpen som skal sikre makten.

Friedman ser hva som står på spill. Lodgaard gjør det ikke.

Les også

-
-
-
-
-