Kommentar

Gjerstad-Nyquist-jul 2005.JPG
Illustratør: Ragnhild Gjerstad

Julefreden er i ferd med å senke seg. Tiden før, dvs. advent, er den fineste. Fylt av forventning. Hvordan blir julen i fremtiden, når den skal renskes for kristent innhold? NRKs P3 la opp til en rølpete jul. Under julekalenderen lå en pornofilm, og programlederen lurte på hvor mange abortdukker Ludvig Nessa hadde plass til i ræva. Nessa var kryssklippet til å si «veldig mange». Det er som om det er utenkelig å være noe annet enn hard, sleivete. Det mest tabubelagte må være å si noe helt vanlig. I Førjulsmorgen på TV sang de nettopp «Glade jul» rundt pianoet, og da måtte den hippe programlederen si: «Ja, det var en skikkelig, skikkelig julesang», med en undertone av at nå er den kvoten fylt, eller: dette er et særfenomen. En slags kristen kvotering i julen. Det kristne får en tilmålt plass, og den kan krympes etter behov. Derfra til å si at vi skammer oss over å synge julesanger og gå i kirken, for ikke å snakke om lese evangeliet, er det ikke så veldig langt. I et fødselsdagsselskap for førsteklassinger nylig ble forslaget om å synge julesanger møtt med et foraktelig blikk. Og ingen sang med.

Det er oppløftende at unge mennesker protesterer og vil ha julegudstjeneste. Det er ikke fordi de er så sterkt troende, men det er noen enkle prinsipper om at høytid skal være annerledes. I den lokale kirken møtte ungdomsskoleelevene opp til første time mandag. Trærne var frostbelagte, og solen steg opp. De husker det kanskje ikke umiddelbart. Men det er inntrykk som varer.

Kirken er en flau affære. Men den kristne tradisjonen er nå det vi har. It made us. Å snu ryggen til den er å snu ryggen til vår egen historie. God jul!