Et viktig skolefag burde være: hva slags innsikt er det mennesker instinktivt vegrer seg mot, som kan stå dem dyrt? Demokratier har en inngrodd uvilje mot å forstå systemer som er annerledes enn dem selv.

Det viser fundamentalistenes innmarsj i vestlige samfunn. Til tross for at det finnes historiske paralleller, både i Vestens egen historie, jfr. middelalderen, og i nær samtid, jfr. nazisme og kommunisme, er det en manifest vegring mot å trekke praktisk lærdom.

Det kunne vært et egnet tema for alle menneskerettssentra som når en utbredelse, så man kunne snakke om menneskerettsindustrien, som politikere og forskere lever fett på.

David Rieff har formulert problemet i et mini-essay i Nytimes Magazine:

Their Hearts and Minds?

Det har gått opp for Bush-administrasjonen at kampen i Irak og Midtøsten må vinnes ved å kjempe om hjertene. Til den jobben har de ansatt av Bush «egne», Karen Hughes, som undersecretary of state for public diplomacy and public affairs og Dina Powell, med egyptiske røtter, som stedfortreder.

I sin høring for Kongressen sa Hughes at hennes jobb var å overbevise muslimene om at United States is «a tremdous force for good».

Feilen administrasjonen gjør er at den forveksler hat med uvitenhet. Det er en tro på opplysningens kraft, en uutryddelig overbevisning i Vesten, som går igjen i smått og stort.

Their profound belief that American ideals should prevail leads them to assume that these ideals must prevail if only they are communicated well enough.

To believe this, however, you must believe that there is an inevitable progress to history — a progress toward freedom. The president said as much in his second Inaugural Address, arguing that it was the United States’ mission to spread such freedom throughout the world.

Troen på demokratienes overlegenhet fungerte godt under den kalde krigen. Hvorfor skulle den ikke være like effektiv mot en totalitær islam?

Fordi sovjetkommunismen, og kommunismen generelt, er et barn, om enn uektefødt, av opplysningstiden. Deres tro tilhører moderniteten. De hyller vitenskap og utdanning. Ihverfall en del av samfunnet er tilsyenlatende rasjonelt. Men systemet var langt underlegent demokratiene. Derfor kollapset det.

Islamismen tilhører ikke moderniteten. Men dets motsetningen: anti-moderniteten. Den suger næring fra helt andre kilder.

But the conflict with jihadism is a contest between modernity and antimodernity, and, as we are discovering to our cost, obscurantism has a far larger constituency and a far more powerful hold on the popular imagination, certainly in the Islamic world, than most people imagined a generation ago. Jihadists have the advantage of speaking to a Muslim population that already shares many of their beliefs, whereas communists had to indoctrinate many of their constituents from scratch. Add to this the fact that, in countries like Egypt, a version of modernity has largely failed to provide ordinary people with a decent life, and the appeal of the fundamentalists is neither so difficult to explain nor so irrational as it sometimes appears.

Vi er overbevist om at folk velger friheten hvis de får anledning til det. Derfor kan vi koste på oss å være rause, (valgkampens moteord) for den som er tolerant er sterkere enn den intolerante, lyder budskapet. Men den historiske loven har mange unntak: folk velger noen gang diktaturet, som nyere europeisk historie viser. Denne dyrekjøpte lærdommen er kastet ut av vinduet, og vi sliter ennå med å forstå hvordan vi omgås en ideologi som nekter å følge spillets regler, og insisterer på sine egne.