Kommentar

Politipresten ved Oslo Politikammer var nettopp kommet hjem til familien i Groruddalen for å fortelle at sønnen på 17 hadde dødd av eksplosjonen på gutterommet, og at broren var alvorlig skadd. Da ringer telefonen. Den yngste gutten på 12 år tar den. Det er fra Aftenposten. Samtalen blir kort. Så går det en kort stund. Det ringer igjen. Det er fra VG. Nå er det moren som svarer. Kort. Presten spør: hvordan er det mulig å ringe hjem til en familie bare et par timer etter at noen er døde i en ulykke? Har ikke disse journalistene noen empati?

Historien er henvist til brevspalten, men hadde fortjent et større oppslag.

Det kommer en ny israelsk ambassadør til Oslo. Også det en kvinne. Hun har tjenestegjort i Helsingfors tidligere, og vært ved mange ambassader i Europa. Hun spør hvordan det kan ha seg at kontakten med Norge innen kultur og akademia blir sabotert på lavere nivåer. Det er regjeringens målsetning at kontakten skal utvides, men i praksis er den frosset. En interessant nyhet: Det minner om en stille boikott fra eliten. Det er en sabotasje av offisiell politikk, men så sterke er antipatiene. Hvilket stemmer overens med det inntrykket som journalistikken etterlater. Mange av menneskene som leser norske aviser tror de er velinformerte.

Ambassadøren sier de ikke har samme problem med Sverige og Danmark. Opphavslandet til Oslo-avtalen driver altså en stille boikott av Israel. Beklemmende for regjeringen, som burde gjort noe med det.

Dagens verste er utvilsomt forsiden av VG: Et forførende bilde av Aylar Lie som klager over at puppene hennes gjør vondt. På en dag da Norges mest berømte standup-komiker er truet, setter VG en tidligere pornomodell på førstesiden, som gjør alt for å komme dit. Det kommersielle suget og Lies sug er sammenfallende. Det er der vi er, mentalt.