Kommentar

Det skjer noe på toppen. Det dannes en ny elite som anser seg selv for å være berettiget til privilegier og rikdom. En anelse lik predestinasjonslæren til kalvinistene. Rikdom var et tegn på at man var utvalgt av Gud.

Polly Toynbee har noen meget sviende og riktige karakteristikker av den nye eliten, og hun bruker Cherie Blair som eksempel. Cherie er som kjent advokat. Kristen. Det var hun som vant saken om en muslimsk jentes rett til å bære heldekkende drakt på skolen.

Blairs har kjøpt et formidabelt tre etasjers hus til de skal gå av. Men det er lenge siden Cherie begynte å investere i eiendom. Toynbee sier hun forsvarte Cheries kjøp av to leiligheter, på et tidspunkt da journalistene som angrep henne tjente langt mer enn henne.

Men nå er mye annerledes. Nylig var Cherie i USA, og her takket hun ja til å delta i et evenement, hvor hun ble presentert som Trailblazing first lady of Downing street. For den opptredenen fikk hun 30.000 pund. Det er mer enn de fleste briter tjener i årslønn. Cherie ble oppfordret til å donere pengene til en god sak. Hun tjente dem kun i egenskap av å være statsministerens kone. Cherie avviste anmodningen. Hun så det ikke som problematisk å tjene 350.000 på en kveld, bare for å vise seg frem. Toynbee mener noe har skjedd, ikke bare med Blairs, men et helt segment i samfunnet. Deres oppførsel er både en indikator og en veiviser for andre. Ikke helt lett å forene dette med innsatsen for Afrika!

Eller? Noen ser ingen sammenheng her. Men honoraret er uttrykk for en mentalitet, og her er jeg helt enig med Toynbee: ikke kom og si at denne inntjeningen ikke påvirker oppfatningen av verden. Hun tar et annet eksempel: gode gamle Neil Kinnock, som hørte til venstrefløyen i Labour. Tapte valget. Ble kommissær i Brussel. Nå går han av og går rett over i stillingen som lobbyist for transportnæringen. Hvorfor gjør han det, spør Toynbee. Han trenger ikke pengene. Han får en fet pensjon. Hvorfor kunne han ikke viet seg en allmennytting sak, han som har anledning til det…..?

So what happened to the Blairs to let them do this without blushing? Where is the moral compass that points to «no»? If that’s on the blink then where is the gut political instinct that says «no»? The same question, very sadly, has to be asked of Neil Kinnock too. Even though the EU commission has approved the job, it still tarnishes his reputation to move from chief sleaze-buster and transport commissioner straight to taking £50,000 a year to lobby the commission on behalf of shipping interests. He doesn’t need the money: he was paid £142,000 a year with a retirement package of £270,000 and an indexed pension of £63,900. His wife earns a lot as an MEP, so what is it for? Is it really worth the loss of dignity? He could afford to devote his considerable energy, skill and charm to good works – and respect is priceless.

Verden snurrer stadig raskere, med slitasje og friksjon som resultat. De som have made it, søker sammen, og konstituerer sin egen verden. Den befrir dem for mange av de bekymringer vanlige mennesker strir med.

Something happens to people when they spend too long in the upper stratosphere of wealth and power. They easily forget what’s normal. They think they are owed equality with the richest people they meet; they soon feel poor in comparison. A sense that they «deserve» more chases away cautionary reminders of how most other people live. In this most unequal of EU countries the rich, soaring ever higher above the rest, live in a bubble where they know nothing of ordinary life (let alone how the poor live). They inhabit a hermetically sealed world where «everyone» drives in air-conditioned isolation from gated community to private office car park, with children driven to private school, family never using a public park, bus or tube, let alone the NHS, a library or swimming pool, meeting none but others like them. These mightily powerful citizens no longer belong to the society they control, excluding themselves at the top as surely as others are forcibly excluded at the bottom from the civic life of the majority.

If politicians themselves enter that hyper-world, their feet leaving the ground, this social segregation gets dangerous.

Toynbee peker på et interessant psykologisk mekanisme: en følelse av at de er berettiget til mer enn andre. At de fortjener å tjene så mye, og alt som følger med.

Den politiske nomenklatura møter den økonomiske. Ideologi trenger ikke være noen hemsko. Arbeiderpartiet har en sterk utviklet følelse av å tilhøre de utvalgte. Det setter dem istand til å føre «transaksjoner» med de rike. Den ene politiske valuta kan veksles inn i den økonomiske.

Dette foregår rett for øynene våre hver eneste dag: finanspressen elsker å fortelle hvor mye John Fredriksen har tjent på en dag. Dagbladet og VG elsker å fortelle dustehistorier om Åsne Sejerstad, eller kjendisfesten til Märtha og Ari. Vi blir langsomt dopet ned av historier om suksess og penger.

Det gjør oss rådløse og dumme. Vi mister fokus uten å merke det. Og til slutt har vi helt mistet grepet. Toynbees karakteristikk kunne godt vært skrevet om Norge.

How could Cherie Blair do this without blushing?

http://www.guardian.co.uk/comment/story/0,,1501465,00.html