Kommentar

Det er en historie som viser hvor sammenvevd verden er blitt, og hvor vanskelige moralske valg både regjeringer og selskap må ta. Svenske forskningsinstitutter gir et meget dødelig virus til Iran, for å forske på forebyggende medisin. Men samtidig har svenske myndigheter sterke mistanker om at Iran bruker viruset til å utvikle biologiske våpen.

Det var Sveriges Radios Ekoredaksjon som tidligere i uken kunne fortelle at Smittskyddinstituttet og Karolinska instituttet samarbeider med Pasteurinstituttet i Iran. Samarbeidet omfatter et dødelig blødervirus, kjent som CCHF, som forårsaker blødersyken Krim-Kongo, en febersykdom med blødninger.

Deen svenske Inspeksjonen for strategiske produkter, IPS, har sterke mistanker mot det iranske instituttet:

-Det dreier seg om et samlet bilde bygget på opplysninger fra en rekke forskjellige land, med ulike kilder som vi avveier. Det er få institutt vi har så sterke mistanker mot, sier Lars-Hjalmar Wide, generaldirektør på IPS til Ekot.

Sverige har i likhet med flere andre europeiske land for flere år siden stanset leveranser av laboratorieutstyr til Pasteurinstituttet.

Likevel driver altså medinske institutt et samarbeid om dødelige virus med Iran. Generaldirektøren på Smittskyddinstituttet, Ragnar Norrby, forsvarer samarbeidet:

-Det er absolutt ikke vår hensikt å bygge opp kunnskap for biologisk krigføring, men de må ha kunnskapen for å kunne diagnostisere sykdommer som finnes i deres eget land. Hvis man ikke gir dem den kunnskapen fordi de kan anvende den til masseødeleggelsesvåpen, tror jeg man kommer feil ut, sier Norrby.

Her er det to ulike felt som støter sammen, og det kan virke som om den medisinske har vansker for å ta inn over seg at et regime kan finne på å utnytte virusforskning til noe annet enn helbredelse.

Opplysningene om mistanke om forskning på biologiske våpen er uhyre interessante med tanke på at Iran mistenkes for å utvikle atomvåpen.

Saken reiser en rekke etiske problemstillinger om ansvar hos leverandørland.

Statoil er operatør på ett av verdens største gassfelt, South Pars, i Iran. Man kan være sikker på at Statoil følger nøye med på valgkampen og hvem som blir ny president i Iran. Ut fra snevre interesser er de trolig for Rafsanjani. Det var hans sønn som var mottaker av bestikkelsespengene Hobbard betalte på vegne av Statoil, og som førte til at både Olav Fjell måtte gå som konsernsjef og at Terje Løddesøl trakk seg som styreformann.

Men tar Statoil noe ansvar for den demokratiske utviklingen i Iran? Den er reversert de senere år. Statoil burde se noen etiske problemstillinger ved å operere i et land som trolig er ved å utvikle atomvåpen i all hemmelighet.