Kommentar

Giuliana Sgrena så ut som Margaret Hassan: begge ressurssterke kvinner, tapre, sterke. I løpet av noen dager er de redusert til avkreftede, ydmykede, totalt knuste mennesker. Hvilke opplevelser har redusert dem til en slik knust status i løpet av så kort tid?

En ting er at de er tvunget til å si frem det de kommer med. Men måten, deres indre og ytre svakhet er ekte nok. Derfor klinger også bønnene om å trekke italienske soldater ut svakt, for ingen tror at hun mener det som tenkende menneske. Det er noe hun må si, fordi hun er blitt fortalt at det er det eneste som kan redde livet hennes.

Faren, Franco, skal ha mumlet da han så tapen: -Dette kan ikke ende bra.

Det er noe med Sgrena som tiltaler. Hun skrev for en venstreorientert avis, men de hadde ikke noe problem med å ta henne inn i respekterte Die Zeit. Hun skriver godt, er en dyktig journalistikk. Hun ville skildre hvordan irakerne har det.

I Fallujah er det lenge siden man delte ut flyveblad som lovte dusør for tips om vestlige borgere i Irak som kunne kidnappes. Alle er fritt vilt. Det er ikke lenger noe fripass for franskmenn. Alle betraktes som fiender. Det sier også Sgrena: «Everyone must withdraw from Iraq. No one should come to Iraq any longer because all foreigners, all Italians are considered enemies. Please do something for me,» she said, gently rocking backwards and forwards as she spoke.

Sgrena har dekket Afghanistan og mange andre tøffe steder. Men det hun har blitt utsatt for har knekt henne i løpet av noen dager.

Det problematiske med kidnappingene er at gruppene selger gislene til hverandre. Kriminelle og jihadister flyter over i hverandre. Penger og renommè betyr mye.