Det dukker stadig oftere opp artikler i mediene rundt Emiratene som tyder på at noe holder på å skje i den arabiske verden. Ett eksempel er en artikkel i den quatarske avisen Al-Raya med flengende kritikk av Arafat.

Kritikken rammer også norske journalister med full tyngde: Som opphavsland til Oslo-avtalene skulle man tro de ville følge med på utviklingen, men nei. På rekke og rad sto de før helgen frem og forhåndsdømte det palestinske valget: det hadde ingen betydning, Israel bestemmer. Og Abu Mazen fører samme politikk som Arafat. Han har valget mellom å legge seg ut med elektoratet eller okkupanten.

Hilde Henriksen Waage, Odd Karsten Tveit, Butenschøn, Harald Berg Sævereid… hele gjengen var like negativ. La oss inkludere Thorbjørn Jagland, som man aldri helt vet hvor hopper, men på frokost-TV hørte jeg ham si at nå må Israel stille opp med noe helt annet enn de har tilbudt tidligere.

Det er den slags utsagn man ikke trenger å forspise seg på, for de er håpløst i utakt. Men selv til norske forstokkede meningsbærere å være var de denne gang ekstra reaksjonære. Kan det ha noe å gjøre med at de ennå sørger over Arafat? Panegyrikken ved Arafats død overgikk det meste. Det vil i fremtiden bli analysert som et symptom på at noe var alvorlig galt i det offisielle Norges hode.

Første gang jeg leste Barry Rubins sitat som står i headmasten på watch.windsofchange.net, syntes jeg han overdrev. Nå synes jeg ordene rommer en uhyggelig realitet:

«Rather than easing the Middle East’s madness, the West has caught the disease itself.»

Artikkelen i Al-Raya er skrevet av en Shaker Al-Nabulsi. Han bor i USA. Artikkelen er en oppfordring til Mahmoud Abbas om en gang for alle å legge arven etter Arafat død. Den har bare brakt palestinerne ulykke.

Digresjon: til de norske bedreviterne som har sagt Abu Mazen står for samme politikk som Arafat og har gjort det i årevis: det er nok å nevne hans tale i Sharm el-Sheik i hans korte statsministertid, der han som den første arabiske leder jeg vet om, erkjente at jødene har lidd forferdelig og må forstås på bakgrunn av det. Dette var et modig skritt. Nok til at Arafat intrigerte for å fjerne Abbas.

Men nå skal han ikke hete Abu Mazen. (selv om til og med Bush kalte ham det!) Disse Abu’ene må det bli slutt på, de er uttrykk for den revolusjonære epoken, som Arafat aldri greide å bryte med. Han dyrket den tvert imot og var mytoman.

Ankepunktet mot Arafat er han forførte det palestinske folk og lot seg forføre av dem: en leder skal arbeide for folkets interesser, ikke la seg bestemme av deres følelser og behov, skriver Al-Nabulsi.

«Following the ‘Aqaba and Sharm Al-Sheikh summits in 2003, [Abbas] made a courageous statement that the Palestinian problem is a political problem, requiring a political solution. This is the only realistic statement made in the history of the Arab-Israeli conflict, which no [other] Arab leader – not even [Egyptian President] Abd Al-Nasser – dared to make. The price [of this statement] was the sacrifice of Abbas’s political future for some time, when Arafat pulled the red carpet out from under [his feet]…»

«* Arafat was sick with mythomania, the condition of compulsive lying, one of the symptoms of hysteria, [a symptom] that causes people to lie unconsciously, just like breathing.

Noen lot seg fascinere av dette, fra John Le Carré til Hans Wilhelm Longva. Terje Rød Larsen bevarte en viss kritisk sans: Han spurte en gang Arafat hvorfor han ikke kunne praktisere litt bedre «governance», og Arafat svarte: -Men Terje, du vet at jeg er en arabisk hersker!

Et morsomt svar, syntes noen. BBCs Barbara Plett fortalte på radio hvordan hun gråt da helikopteret med Arafat lettet. Odd Karsten Tveit sto dagen etter jordfestelsen ved graven og sa at her kom palestinere til å valfarte for å bli helbredet! Med et straight face.

Arafat ble etterhvert ikke tatt alvorlig av USA, Israel og andre lands politikere. I Norge fortsatte man å hylle ham somm ikke til å komme utenom. Alt som ikke passet med dette bildet ble bagatellisert.

«* Arafat was one of the Third World leaders who used to surprise the decision-makers in the region and the world with unexpected [actions], such as the establishment of the Fatah’s Al-Aqsa Martyrs Brigades, which increased the militarization of the Intifada and drove the peaceful solutions to the Palestinian problem further away…

«* Israel, the West, and the U.S. did not believe Arafat’s words, statements, or decisions. These were not institutional, but individual, temperamental decisions, which surrendered to the will of the Palestinian masses. Arafat constantly demanded, and never gave a thing. As a leader, he was a tactician, not a strategist.

En av de aller største blundere Arafat begikk var da han tok Saddams parti før første Golf-krig. Dermed la han seg også ut med de fleste arabiske ledere. Men NRKs korrespondenter fortsatte å mane frem de voldsomme opptøyene som skulle komme i den arabiske verden. De hadde samme perspektiv som Arafat.

Ett eksempel på hvordan de politiske sym-/antipatiene spilte inn i nyhetsdekningen som ren sensur: PLOs Nasjonalråd vedtok å slå sine pjalter sammen med Saddam en fredag kveld, det kom som urgent-melding på alle byråer. Men NRK Dagsnytt ignorerte den fullstendig. Man lot som om det ikke betød noe.

«* Arafat was a populist, irrational leader, like any Third World leader who succumbed to the will of the public that created and crowned him, and [who] did not [work to fulfill] the needs of the public, present or future. His 2_kommentar concern was to please the public, which succumbed to his impulses, suffering from his bleeding, narcissistic, religious, national wounds.

«* Arafat and a group of Palestinian poets, headed by Mahmoud Darwish, his cultural advisor and speechwriter for over twenty years, Samih Al-Qassem, Haroun Hashem Rashid, ‘Izz Al-Din Al-Manasrah, and others, converted the Palestinian problem since 1948 from a purely political problem to an imaginary lyrical problem that made them poetic superstars. That is what Arafat did when he refused all the political settlements that were offered him, which he viewed through the binoculars of the poet Darwish, and not through those of the realistic politician…

Norsk kulturliv har også hatt sans for dette poetokratiet. Hva slags lengsler er dette? Det er ikke mer enn et par år siden det var et seminar i Stavanger med forfattere fra begge sider, men plutselig nektet palestinerne å sitte på scenen sammen med israelerne. Det fikk nesten ikke omtale. Tvert om forsto man palestinerne ihjel.

«* Finally, Arafat was a schizophrenic leader. He waved the olive leaf in the U.N. and among international circles, all the while brandishing the rifle in Amman, Beirut, Gaza and Ramallah. The international community could not place him within the peace camp or within the camp of war. This aimless wandering – in relation both to this matter and to other matters – led the Palestinian problem in various, complex, and intricate directions, all as a result of the succumbing of the Palestinian problem to the personal political temper of the leader, instead of to constitutional institutions.»

En ny start

«There is no doubt that Yasser Arafat’s death opened most of the doors that had been closed to the Palestinian state. Within a month of Arafat’s death, there has been progress, the likes of which the Palestinian Authority has not undergone from 1994 to this day!

Det er nok å nevne Gaza-planen til Sharon. Israel har presentert den som unilateral, men sier nå at den kanskje kan bli bilateral. Norske kommentarer har dømt den nord og ned.

Arafats død gjør at man også starter med blanke ark i forhold til arabiske ledere.

Abbas får en tøff jobb med å frata palestinerne alle illusjonene Arafat har foret dem med:

«* Abbas must put an end to the unrealistic illusions that Arafat promised the bleeding, revolutionary public, and must confront them with the bitter truths. One of these truths is that the return of four million Palestinian refugees to Israel is an utterly impossible [demand], which spells out the destruction of the State of Israel. If there is a right of return for the refugees, the only place that can absorb them is the land of the Palestinian state.

Beskrivelsen av situasjonen i norske medier er tilbakeskuende og statisk. Man ser ikke fremover. Burde ikke Norge være den første til å fremheve at palestinerne må avblåse den væpnede kampen, som kun kan ende med tragedie for dem selv? Guleroten er at døren står åpen for Hamas hvis de blir et politisk parti.

«* A collective Palestinian decision must be taken to stop the militarization of the Intifada and the anarchy in the carrying of guns. The militias and military gangs must be turned into political parties, [and they] must be incorporated into a political Palestinian entity and be allowed to express their opinion in political, not military, ways.

MEMRI: