Nå orker vi ikke lenger mer grusomme skjebner. Det er merkelig at ikke redaksjonene fornemmer det. VGs forside igår: Sara som giftet seg 1. juledag, og dagen etter mistet mor, ektemann og snart to-årige sønn. Stort verre kan det ikke bli. Men er ikke dette empati på overtid? Vi har brukt oss innlevelsesevnen. Nå må vi trekke oss litt tilbake, få tid til å la katastrofen synke.

Det samme gjelder bilder av tsunamien som treffer. Det blir som med 911. Etter en uke orket vi ikke lenger se flyene som rammer WTC. At TV fortsetter å hamre viser at journalistene lever i sin egen verden.

Det virker som om bilder og grufulle skjebner skal fylle, eller erstatte en metafysisk forklaring. Journalistene tør ikke ta ordet Gud i sin munn, eller begi seg inn på religiøse overlegninger. En del av kommentarene avslører at erfarne journalister ikke finner fotfeste når de skal prøve å forklare hva som har skjedd. De skjener mellom det høye og lave, og trår noen ganger fryktlig feil.

Dagbladets tidligere redaktør John Olav Egeland er i Thailand. Han reflekterer over det som har skjedd:

«De bildene som nå bringes hjem til Norge har likhetstegn med scener vi har sett før: fra Sovjets Gulag, nazistenes dødsleirer, massegravene på Balkan eller krigene i Afrika.»

Hensikten er den beste, men i jakten på sammenheng og mening, bommer man, som her, ganske ettertrykkelig.

Vi har kuttet av noen tråder til en metafysisk dimensjon, og det blir tydelig når katastrofer inntrer. Kanskje det kunne være verdt en kommentar fra antireligiøse Dagbladet?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂