Kommentar

I debatten om islam og Vesten kan en stundom føle seg på tynn is i Norge. Når en forfekter meninger som få deler i det offentlige rom, kan en lure på om en har gått seg bort, og latt følelsene løpe av med seg. Det er befriende å finne en artikkel som går i den samme retning, og stiller spørsmålene enda skarpere, med den største selvfølgelighet. Det er selvfølgelig i en amerikansk avis.

John Vinocur skriver for International Herald Tribune, nå heleid av New York Times. Annensidekommentarene er noe av det beste ved avisen.

Tittelen går rett på sak: Where is the debate on Europe’s Muslims?

Jeg har etter fattig evne forsøkt å henlede oppmerksomheten på hva mordet på Theo van Gogh betyr for også vårt samfunn. Vinocur hever det opp på EU-nivå, og minner om at Nederland for tiden har formannskapet. Fredag var det ministermøte, men Nederland lot anledningen gå fra seg til å gjøre dette til en alleuropeisk sak at en islamist har drept en kunstner for hans meningers skyld.

(Selv det enkle faktum er forsøkt kvalifisert på alle mulige måter i norske medier, med tilføyelser som at Mohammed B. er mistenkt ifølge politiet, til at det kan være en plan bak. Når det kommer hevnaksjoner griper man umiddelbart halmstrået som skal få de vonde spørsmålene til å gå vekk)

Det spørsmålet er åpenbart for Vinocur: lar islam seg forene med vestlig demokrati?

Vi som har skrevet om van Gogh hver dag, har kanskje lurt på om vi er for fiksert. Vinocur kaller drapet og spørsmålene det utløser:

An issue of rare real-life political magnitude and profound interest to Europe’s citizens was there – a Muslim-baiting Dutch filmmaker’s murder by a suspected terrorist for coming down, however boorishly, on the «no» side of the debate over Islam’s compatibility with modern European life. So was an arena for discussing it – an EU summit meeting in Brussels on Friday.

Det virker så opplagt, selvinnlysende det Vinocur sier. Må man være amerikaner for å se det?

Holding the EU’s rotating presidency, the Dutch could have inserted the outrage into the leaders’ business as a signal assault on everyone’s liberty.

EU kunne ha demonstrert at EU handler om mer enn penger og handel og møter på toppnivå. De kunne vist at EU står for Europa, for europeisk kultur. Men de våget ikke. Nederlenderne kviet seg. Vinocur sier det kan ha vært fordi Nederland etter Fortuyn har brutt mange av de tabuer som hersker i resten av Europa når det gjelder muslimer og islam.

I EU tar man hensyn til hverandre. Det kan lett bety handlingslammelse. At ting bare får skli. Vinocur var på presentasjonen av en ny bok om Fortuyn fredag, og der sto nederlendere i kø for å gi forklaringer på hvorfor Nederlands regjering vek unna:

With Turkey’s entry up for a new EU summit vote next month, the Dutch presidency felt it could not complicate the issue by forcing into the spotlight the question of just how much Islam Europe could ingest.
.
The existence of an EU consensus that member states do not step on one another’s toes on the Muslim issue where tone, practice and context vary greatly from country to country. In Spain, for example, the Socialist prime minister, José Luis Rodríguez Zapatero, says he scorns the phrase Islamic terrorists, while in Germany, Interior Minister Otto Schily, a Social Democrat, addressing Islamic fundamentalists, has warned them, «If you love death so much, then it can be yours.»

A third, more uncomfortable private answer: a sense that the debate on the place of Islam in Dutch society has gone – in its wide-open, totally frank and emotionalized path – well beyond the rest of Europe, both in honesty in the expression of its concerns and in carelessness about its terms and responsibilities.

Det øvrige Europa er så opptatt av konsensus og moderasjon at det er «tortured in its fear», skriver V.

Likevel ligger spørsmålet om muslimer og islams plass i Europa under nesten alt som foregår.

Yet the future integration of its Muslim populations, quite reasonably, is the subtext to just about everything Europe thinks and does these days. If the subject is Iraq or education or job training, the reaction of tens of millions of Arabs, Turks and Pakistanis within Europe’s borders stands as a largely unspoken but constant consideration.

Det foruroligende er at i flere land har utviklingen gått så langt at man føler seg stilt overfor et fait accompli, det er lite man kan gjøre med den muslimske befolkningen. Den er for stor og inngrodd. Det gjelder særlig Frankrike.

In France, with Europe’s biggest Muslim population, Nicholas Sarkozy, the former interior minister who has become a political force to rival Jacques Chirac in setting the national political agenda, slipped past a direct question last week on whether Islam was compatible with the spirit of the French Republic.

Sarkozy er en can-do politiker, og er det noen som kan utrette noe så er det trolig han.

But when it came to the issue of Islam’s compatibility with Europe’s notions of government and democracy – one of the openly discussed issues in the Netherlands – Sarkozy said, «It’s too late to raise the compatibility issue. Whether I like it or not, Islam is the second biggest religion in France. So you’ve got to integrate it by making it French.»

Would force be the method in the manner of Ataturk opposing the total power of religion in Turkey?

«Let’s use the force of the Republic,» Sarkozy said.

«What’s the alternative strategy? What do you propose to five million Muslims living in France and who are French? That they get back on the boat?»

Hvis dette er hva Sarkozy egentlig mener, er løpet på en måte kjørt. Det vil fortsette utvikle seg parallelsamfunn, som vil bli stadig sterkere. Det største jødiske samfunn i Europa vil forlate Frankrike, slik det allerede er tendenser til. Det vil nærmest være som når alvene forlater Midgard for å dra til landet på den andre siden.

Men det finnes en ukjent faktor, og det er terroren. Det kan skje ting i Europa som er like dramatiske som 911, og det vil forandre alt.

the broad context for this is a report by the French internal intelligence service published in the newspaper Le Monde five months ago that told of the existence of some 300 Islamic fundamentalist enclaves in the country where French law and standards had virtually no hold.

Frankrike har en hard edge som ikke står noe tilbake for amerikanernes, det får bare mindre oppmerksomhet. Nederlenderne har ikke det, og diskuterer hva de skal gjøre:

On the subject of a missing hard edge, Dutch ironists tell of the internal security service’s attempts to reassure the country by announcing that extremists make up only five percent of the Muslim population.

The Dutch, in character, quickly did their math and came up with the figure of 50,000 less-than-comfortable neighbors.

Til slutt kommer Vincur med en oppskrift på hvordan man skal omgåes det ømtåelige temaet muslimer/islam og Europa.

In this lethal context, here is the misery of the Islam debate in Europe: It requires both candor and caution in uncertain doses far from any prescription of one-gulp-fits-all.