Hans Rustad Et nytt begrep som skal bidra til en ærligere og mer direkte politikk overfor innvandrere: post-politisk korrekt. Det innebærer går kort og godt at det er visse ting et liberalt demokrati ikke forhandler om: Skille stat-religion, arbeidsetikk og likestilling. Innebygd ligger en mye ærligere ordbruk og mindre konfliktvegring.
Forløpere er Danmark og Nederland. Herald Tribunes John Vinocur snakket med Anders Fogh Rasmussen sist uke.
When I asked Prime Minister Anders Fogh Rasmussen in Copenhagen last week about a Dutch-Danish post-politically correct link (a phrase first used by the American writer Christopher Caldwell), he talked about insisting on the same core values that Frits Bolkestein, the original politically incorrect Dutchman and former European Union commissioner, first described in relation to Islam as «non-negotiable.» Like the separation of religion from politics, the importance of work, and Western notions of freedom of expression and gender equality.
«We’re on the right track,» Rasmussen said. «I see a very clear tendency that other European countries will go in our direction.»
In Germany, where the former Social Democratic interior minister, Otto Schily, said two years ago that multiculturalism was dead, there are indications that Rasmussen’s view of a European trend has some reality.
I Nederland er man enda mer «dansk». Her snakker man rett fra leveren. Vinocur har vært i byen Leeuwarde med 100.000 innbyggere og snakket med borgermesteren, Geert Dale.
Four years ago, Dales’s thrift was called intolerance or even racism. For a decade, anyone expressing concern about projections that Amsterdam would have a Muslim majority by 2020 (about 65 percent of its young people now have Islamic backgrounds) risked disgrace as a closet fascist. Now the Dutch discuss the implications of similar population projections and similar time frames for cities like Rotterdam and The Hague without cramped circumlocution.(…)
A Dutch example: In more politically correct France, race or national origin are excluded from official statistics, whether they involve job-seekers or the prison population. In calmly talking about Leeuwarden, Dales says point-blank that an immigrant group from Curaçao, making up 1 percent of the city’s population – Muslims represent 16 percent – is responsible for 50 to 60 percent of its crime.
What to do? Expressed in the increasingly blunt Dutch manner, Dales’s response was not that short of the style of the U.S. Marine Corps: kicking butt and taking names.
He told me about a national pilot program that would let cities like Leeuwarden initiate proceedings «to send them back.»
Og likevel tror Dale at integreringen av muslimer kan bli vellykket. Han mener nederlandsk historie viser en evne til å ta til seg fremmede. Men det betinger at man luker ut eller korrigerer de som ikke vil innordne seg. I Norge er dette foreløpig fremmede tanker. Ordet assimiliering er tabu.
Striden rundt profet-tegningene har fått den stikk motsatte virkning i Norge og Danmark. I Norge sluttet man fred mellom imamer og nasjonale ledere. Erna Solberg ble rasende på Hagen fordi han gikk til angrep på denne enigheten.
I Danmark er erfaringen at det finnes deler av det muslimske miljøet det ikke går an å stole på. At de er landsforrædere er ikke noe bare Pia Kjærsgaard mener.
Disse må om nødvendig sendes ut. Av hensyn til fellesskapet. Denne røffe humanismen er på vei inn. Kanskje særlig fordi Danmark og Nederland er små samfunn, kjent for sin toleranse. Men med en følelse av sårbarhet. I Norge latterliggjør vi at Danmark innfører en kanon for skoleelever. Det stemples som reaksjonært. Samme tendens finnes imidlertid i Tyskland.
The Bundestag’s vice president, Wolfgang Thierse, a Social Democrat, has recommended that only German be spoken on school grounds and received unexpected support from teachers’ unions, while Christian Democratic state governors are backing a plan that would require testing acceptance of the principles of the Constitution and genuine German language skills as requirements for citizenship. Parliamentary debate in Berlin on the Danish situation on Friday was not so much a succession of calls to tolerance but of remarks that there should be respect for religion «but not its instrumentalization» and that this respect must not be a «one-way street.»
Frits Bolkestein er den nederlandske tidligere EU-kommissæren som var en av de første som spådde et sammenstøt mellom islam og Europa. Han er ikke optimist.
Nå har mange land sett hvor stort bråk muslimene kan stelle istand. Kanskje noen kvier seg for å sette i gang upopulære tiltak.
Bolkestein, who warned in the early ’90s about Islam’s challenge to the Dutch and Europe, is not optimistic. He believes Europe has only seen «the thin edge of the wedge» of pressure to come from rogue states and Islamic extremists.
«Next time,» he said, «I fear it will be oil, or Israel, or nuclear weapons rather than cartoons.»
