Kommentar

Mennesker har behov for å ta stilling, holde med noen. Er det en rest av gammeldags ridderlighet at vestlige journalister ser saken ut fra motstanderens synsvinkel? Eller er det uttrykk for noe mer destruktivt?

Det slår meg at journalistene som drar til steder som Najaf er ganske macho. Er det derfor de gir et positivt bilde av Mahdi-soldatene?

Guardians Luke Harding utroper Mahdi-militsen til seierherre. Han kjøper også mye av retorikken i og med at han gjengir den uten kritisk kommentar. Det har også norske journalister gjort i lengre tid.

Jeg tror Luke Harding ikke helt er klar over hvor rekkevidden av sine påstander når han sammenligner innenriksministeren med «Comical Ali».

Over the past 17 days the standoff between Sadr’s Shia militia and Iraq’s US-backed interim government has been portrayed as a conflict that the renegade cleric will eventually lose. In fact, he is winning.

On Friday afternoon Iraq’s interior minister claimed his police had taken control of Najaf’s Imam Ali shrine and arrested several hundred ‘lightly armed’ fighters.

It was a boast that might have come from Saddam Hussein’s notoriously unreliable information minister, ‘Comical Ali’.

Najaf har representert en opptrapping av retorikken. Det er vanskelig for vestlige journalister å portrettere Zarqawis halshogging og bilbomber i noe positivt lys. Gutta til Sadr går lettere. De viser ansikt, kjemper med våpen i hånd.

Jeg undres hva det er som får en journalist fra Storbritannia til å skrive setninger som:

Sadr’s uncompromising rejection of foreign occupation does not resonate with all Iraqis, but has the virtue of intellectual consistency.

…the virtue of intellectual consistency. Det er en sterk setning. Bare det å nevne ordet «virtue» og «intellektuell» i samme åndedrag som Sadr er å misbruke språket, og gå over til aktiv propagandering for voldsherredømme.

Det er det Sadr bedriver. Hans budskap kan høres loud and clear. Han skyter seg til makt. Makt fascinerer og skremmer.

Sadrs folk har fått ordre om behandle journalister pent. I en norsk nyhetsmelding het det at Sadr hadde fått overdratt nøkelen til Imam Ali-moskeen av de tre ayatollahene. Financial Times hadde en story om dette i vinter. Da hadde Sadr nettopp stjålet kassa til Imam Ali-moskeen.

I Oslo taler lederen av Pakistans største politiske parti, til stappfullt hus. Hva kan det komme av at han øver slik tiltrekning på landsmenn langt unna? Er det fordi dette brennende budskapet er mer tiltrekkende enn det søvnige norske demokratiet?

For den liberale eliten er dette bare snakk om ytringsfriheten, som må tåles. De makter ikke å se sammenhengen mellom det som skjer i Najaf, Islamabad og Oslo. Men vær trygg på at det gjør Sadr og Quazi Hussein Ahmed.

Hvor langt forråelsen går: Kommandanten i Kufa viser Harding en amerikansk støvel full av blod. Det siste han sier er at Harding må skrive om støvelen. Det gjør Harding. Artikkelen åpner med den blodige støvelen, og kommentaren som plasserer eieren på linje med en hund.

‘We found it after last night’s battle,’ the commander explained. His colleague, Abu Ali, added: ‘Originally there was an American foot inside it and a bit of the leg. But we took it out and threw it to the dogs.’

Når du er i stand til å skrive noe slikt om et annet menneske er du ikke journalist lenger.

Det er ikke bare Guardians folk som mister gangsynet. Christian Science Monitor hadde en lang story: journalisten hadde tilbrakt en hel dag sammen med to irakere i deres hus, hvor naboer kom og gikk. De var midt i kampsonen. De hørte Mahdi-soldatene be utenfor – av frykt.

Langt nede i storyen forteller de to om en 15-åring som de hadde tatt. De hadde skjønt at han var spion for amerikanerne. De hadde utrustet ham med en GPS-sender, og gutten gikk fra Mahdi-post til Mahdi-post og viste amerikanerne koordinatene med sine bevegelser. De to irakerne overlot ham til Mahdi-militsen, som høyst sannsynlig torturerte og drepte ham, skriver journalisten.

Hvordan det er mulig å fortsette konversasjonen, eller storyen uten å stoppe opp og spørre hva som foregår, er for meg uforståelig. Da har man mistet noe av sin menneskelighet.

The Observer | International | Besieged Al-Sadr keeps grip on shrine

Les også

-
-
-
-
-
-